Nytt liv (R)

IM: xD

Myremntoh hoppet av den døde slangen, men begynte å rygge vekk fra resten. Han så inn i hulen mellom en liten åpning, og så på de store valpene. ''Kanskje kjøttet ikke er like mørt..'' Sa han og rygget enda mer bakover. Plutselig dukket en ravn opp på skulderen hans, og begynte å lage noen lave, typiske ravnlyder. Myremnoth la ørene bakover og fnyste. ''Greit..'' Sa han lavt, og absolutt alle ravnene fløy vekk. ''Mistresse Mihyre vil ikke ha kjøttet til disse. De er blitt for store, vi slo inn for sent.'' Sa han kort, snudde seg rundt og gikk.

Orgross fnyste og satte seg ned. ''Det var enkelt..'' Sa han og lo ertende. Smearen løp ut av busken, og bråstoppet

Shima så etter den monsteraktige ulven og bjeffet iltert etter den, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Hun roet seg ned igjen og hun la seg ned og sukket.

Smearen gikk inn i hulen til Daren og Malaika, og så ned på dem med triste øyne. Øynene hans roet seg ned, og bled vanlige igjen. Han satt seg ned med ett sukk. ''Daren..Malai'' sa han og bredte noe hjorteskinn over dem. Han snudde på hodet, og nikket til linnormene, og de smøh seg til alle retninger for å finne spesielle planter som kunne hjelpe.

Deadly mot hulen, men stoppet ved inngangen og så trist bort på Blue og Bloody. Hun var blind, kunne ikke snakke, og hun var skadet. Han gikk bort til henne og satt seg ned. ''Blue..Jeg beklager..'' Sa han med en trist og skyldfølig stemme.

Shima så på moren sin med triste øyne. "Er hun... Skadet?" sa hun og tårene trillet sakte nedover kinnene hennes. Hun gikk bort henne og så på henne.

Deadly nikket og så ned på Shima, datteren hans som var så heldigatt hun ikke bled tatt. ''Hun...Er blind og kan ikke snakke..'' Sa han med en trist stemme, og dro blikekt over til Blue igjen. De hvite øynene hennes var så tomme, tristere enn noen sinne. Første gangen de møttes var de ikke slik. Blodrøde, glade og vakre. Nå var de hvite, triste og sorgfulle. Han sukket og la ørene bakover, og så ned i bakken.

Smearen la seg ned vedsiedenav Daren og Malaika, og så ut etter Linnormene. Etter en liten stund kom en linnorm og skoprionen fram, og de la fram mange forksjellige planter. Smearen dro dem bort til seg med tungen, og reiste seg opp i en sittende stilling, mens han så på plantene. Han la noen forskjellige over alle sårene til Daren og Malaika, før han skjøv dem bort til Deadly.

"Kan hun aldri snakke... Kan hun aldri se?" sa hun lavt, nesten hvisket. Hun så på moren sin og la hodet på kroppen hennes.

Deadly dro til seg plantene, før han så på Shima med ett trist blikk og ristet på hodet. 'Vi har ikke nok krefter til å helbrede sanser..'' Han la fram plantene, og begynte å legge dem forsiktig over sårene til BLue og Bloody.

Shima fikk et sårt utrykk i ansiktet. Plutselig raste hun sammen i en haug og bare ble liggende på bakken. Øynene hennes var lysende, og hun hadde ikke pupiller. En hesende lyd kom fra halsen hennes, men hun bare lå der. Hun lukket øynene og ble stille. Men hun pustet fortsatt...

Deadly strek Shima over ryggen med den ene poten, før han tildekket Bloody sine siste ord med forskjellige blader og planter. Han sukket tungt og så rundt seg. Shima, Imp og Tearhim var redde og triste. Han make han elsket utrolig høyt var skadet alvorlig, og kunne ikke lenger snakke eller se. Den siste sønnen hans var utrolig hardt skadet...Og han kunne ikke gjøre noe som helst. Ikke en eneste ting.
Noen tårer randt ned kinnet hans, før han reiste seg opp og gikk ut av hulen. Han hadde lyst til å fly sin vei. Han spredte ut vingene, slo mot luften, og seilet som en pil oppover.

Den hvesende lyden kom igjen, men ble stille igjen før hun åpnet såvidt øynene, som var vanlige igjen. "De... Demonen tok nesten helt over meg!" sa hun lavt. Hun lukket øynene og sovne stille. Hun adde ikke soi på lange tider.

Deadly lot pupillen gli bakover i øyet, og han så ned på skogen mens han fløy oppover. Forlot han dem nå, hadde de bare fått enda mer problemer....Så han måtte bli. Kunne man ikke spole tiden tilbake? Før var han en ulv som aldri følte noe for hunner, han fikk oppdrag fra Lady Shaedow, han var fri. Nå er det som om den gamle han aldri eksisterte..Men han elsker jo Blue.

Han sukket og tok en brå sving i luften, og fløy den veien solen hadde begynt å gå ned.

Blue merket at Deadly var borte siden hun ikke luktet han mer. Hun kjente tårene presset på. Hun ville ikke ble sett på som en faiging eller en veiking, så hun holdt tårene inne. Øyene lyste hvit og noen kjempe små tårer sammlet seg i øyekroken. Hvorfor? Hvorfor var det og ble det slik?
Bloody så opp på henne. "M...Mor",sa han og pustet litt tungt. "Dette er ikke din ...fe-feil altså",fortsatte han.
Men Blue hadde skyldfølelse. Kanskje hun var en dårlig mor?!

Deadly så etter solen da den gikk ned bak ett fjell. Han tok en sving i luften, så fløy han tilbake i retning mot hulen. Han tenkte seg litt om. Ingen hadde jo spist noe på flere dager! Han så en liten flokk med hjort under seg, så han seilte sakte nedover, og landet inne i en busk. Nå holdt det ikke med en kalv eller en svak boksen, de trengte en stor en. Han løp fort fram, og fløy på den største og tykkeste hjorten som var der. Han med og slet, og klorte og stakk den med bråddene, helt til ned falt ned på siden. Han begynte å dra den i retningen av hulen etter det.

Blue hadde gått ut av hulen uten at noen merket det. Hun kunne jo ikke se, så hun stolte på følelsene sine. Hun satte seg på toppen av en liten klippe og hun følte at månen var på himmelen. Hun kjente en litt varm vind kom mot henne. Vinden lekte litt med belsen hennes. "Bare jeg kunne se",tengte hun. Hun ville aldri kunne se Deadly eller de andre. Det eneste hun hadde var noen "bilder" inni hodet sitt. Hun tenkte på den dagen hun møtte Deadly. Da han hoppet ned fra treet og nesten skremte vettet av henne. Hun sukket tungt og lot de hvite øynene fylles med tårer! Noen få tårer randt ned. Hun klart eikke mere. Hun lot begge øynene fylles helt med blanke tårer. Hun lot dem renne ned fra øynene. Hun hadde lyst til å ulve det høyeste hun kunne. Han var både lykkelig og ulykkelig. Lykkelig fordi hun var glad i valpene og Deadly. Ulykkelig for alt som hadde skjedd. Og i tilegg skulle hun bli drept av sin egen sønn i framtiden. Da bråst hun ut i stor gråt og ulte et trist ul som hørtes gjennom Shamanah skogen.
Bloody hørte ulet. "Mor?",spurte han og så ut av hulen.

im:Hørte på Meadows of Heaven når jeg skrev dette! ;,<

Shima våknet av ulet til Blue. Hun lot tårene få fritt fall. Ingenting var som det var før. Hun ville bort fra dette. Hun orket ikke mer Hun reiste seg og løp ut så fort beina kunne bære henne. Hun løp og løp og løp, kjempelangt. Hun kom til et sed som ikke evirket kjent i det hele tatt. Vel, hun var langt unna nå i alle fall.

Impeari så opp, og ut. ''Mor..'' Sa hun med en trist stemme, og gikk og satt seg ved utkanten av hulen. Ørene hennes lå flatt mot skallen, og tårer randt ned fra øynene hennes.

Deadly stoppet opp og slapp hjorten. Ørene hans stod rett opp, spisse som kniver, og han så opp mot klippen der Blue satt. ''Blue..'' Han gikk litt nærmere klippen, før han brettet ut vingene og fløy opp til henne, og landet litt lengre bak henne. Han ante ikke hva han skulle si...Dessuten visste han att han ikke ville få att svar. Han gikk bort og satte seg vedsidenav henne, men blikket hans stirret tomt nedover stupet. ''Jeg beklager, Blue..'' Sa han trist, nok en gang.

Blue åpnet opp de hvite øynene hennes. Hun følte seg så ubrukelig, så hjelpesløs, så...
Hun lente hodet sitt inntil Deadly og snuffset litt.

Deadly så ned på Blue med triste, smale øyne, og sukket tungt. ''Familien vår har så utrolig mange problemer...'' Sa han og la ørene sine tett bakover mot skallen.

Blue nikket og sukket. Hun kjente vinden igjen. Den lekte med pelsene demmes. Pluttselig reiste hun seg opp. Hun følte på seg at noen var borte.

im:Altså Shima som hadde løpt vekk!

Deadly så på Blue og skakket på hodet. ''Blue, hva er det...?'' Sa han og så rundt seg, bare i tilfelle det var noen. Men nei, han verken så eller hørte noen. Han reiste seg opp. ''Vel, jeg vet du ikke kan svare...Men kan du skrive?''

Blue tok poten mot pakken og skrev:Jeg tror Shima er borte

''Ånei...'' Deadly så ned den retningen hulen var, ikke det att det hjalp. Det var bare svart skog, og han kunne så vidt se noe grått, hulen. ''Blue, du burde kanskje ikke følge etter...'' Han så på de hvite øynene hennes og nølte litt. ''Jeg mener, du er jo..blind..'' Sa han trist, og bredte vingene halvveis ut.

Blue nikket, men innerst inne følte hun seg ubrukelig.

Deadlt stirret litt på henne. ''Vel, du kan ikke bli sittende her...Du finner veien tilbake, siden du fant veien helt hit?''

Blue nikket igjen og gikk nedove rmot hulen. Hun sikket mesn hun gikk nedover.