Hear me, my wolves. Your Lady has returned!(GIGA R)

DU BØR VIRKELIG BLI MED HER.
Ja, nå har det gått to uker siden Shaedow forsvant inn i ett paradis forbudt for alle untatt henne selv og Olamakyr, og det skulle gå to uker før hun kom tilbake derfra. Lettere sagt, den tiden er nå.
Etter å ha vært der har hun forhåentligvis(For ulvene i flokken) roet seg ett hakk ned, og det blir nok en stund til før verden er like ved sin ende.
Absolutt alle ulvene i hennes flokk burde være her, men selvsagt er det null straff for å ikke komme. Derimot, alle ulver som vil stifte flokk eller skal bekrefte att de har blitt/skal bli foreldre, må komme, for dette er en stor sjangse til å få alt gjort.
Sted: De Dødes Forsakene skog.
Mine roller:....Vel, viktigst av alt, Lady Shaedow, men også en god del andre.
Bittesmå regler:

Kun ulver i Shaedows flokken er her.
Ulvene i flokken respekterer Shaedow, altså ikke noe eplekjekkheter mot verken henne eller Olamakyr.
Ikke få all oppmerksomhet rettet mot din ene rolle- Du risikerer å få den drept.
SKRIV LANGE INNLEGG!








Ulver flokket seg i stadig større antall rundt den store klippene til de høyest rankede ulvene - Deathwhispers, Olamakyrs valgte, og selvsagt, alfaene. Alle ville være der. Alle ville se deres Lady Shaedow igjen oppstå for flokken, se att hun vender tilbake til dette livet. Hver eneste bevegelse der oppe på fjellet gjorte sekundet lydløst, før de braste ut i snakking igjen, men mens alle ører og sanser var på vakt. Det hadde gått to uker, to hele uker siden noen som helst hadde sett verken Lady Shaedow eller Lord Olamakyr- Selvom de bare ventet på den ene. Jo, de var takknemmelige til Olamakyr, men det var jo ikke han som hadde holdt på å ødelegge jorden, eller vært i så mye lidelse.

Oppe på det store fjellet satt hver eneste Deathwhisper- Antakelig enda mer spente over det som ville skje. Eller, kun en av dem manglet, den sørgfulle Deadly...Men de fleste av dem kunne nok tenke seg hvorfor. Vel, han hadde jo mistet den han elsket mest...Men når man tenkte over det, var han heller ikke der o år Lady Shaedow forsvant. Kanskje han ikke visste det?

Men bak i grotten alle Deathwhisperene satt, var ingen andre enn Deadly selv. Selvsagt hadde han hørt om det, han var ikke like Patetisk som dem med de tankene og unskyldningene sine til alt...Han kunne i det minste innse sannheten, eller iallefall finne på noe logisk- Tenkte han om seg selv mot alle andre, da. Han ville med glede se Den Mektige Lady returnere, hvem visste, hun kunne kanskje få henne på bedringens vei. Han tittet ned på kjedet sitt av tannen til Blue. Det minnet han stadig på smerten, men om han bare kom til å få tips om å fjerne kjedet, kunne han like så godt bare dø.

IM: Owkay... Melder inn Shade of Tamurìl, Feanir, Senthus, Seneca og Slythycan.. Tror det var alle xD Som jeg har, som er med i Shaedows flokk.

Senthus gikk i et passelig tempo opp på klippen, med Pagan og alle valpene dems. Seneca gikk ved siden av han selv. Ulvene flokket seg i en større og større gruppe, som ventet på å se Lady Shaedows ankomst. Og dessuten... Han og Pagan skulle vise frem Seneca, Meaveen og Atesh. Det kom til å bli et stort øyeblikk. Ashan satt og gynget på ryggen til Senthus.

Tamurìl gikk sakte opp på klippen. Hvorfor så taus? Hun visste det ikke riktig selv. Kanskje... Nei. Hun snakket ikke mye, men det var ikke et problem heller. Hun smilte. Hun gledet seg. Det kom til å bli så høytidlig. En stor hendelse.

Feanir senket farten og landet mykt på bakken med et mykt dump. Hun så opp på klippen. Så stort. Et så viktig øyeblikk. Hun trakk pusten, og gikk videre, opp mot klippen. Hun hadde ikke hatt en så god opplevelse med Mihyre, men hun måtte vel bare ta seg i det. Dessuten kom det til å bli så flott. Å få Lady Shaedow tilbake igjen. Hun smilte skjevt til seg selv og satte opp farten enda mer. Inorita kurret lavt fra himmelen og landet på Feanir. Hun gynget litt før hun roet seg ned.

Slythcan gliste litt før hun så utrykksløs ut igjen og sirklet nedover i spiraler ned mot bakken før hun landet. Hun så opp mot klippen og sukket. Det var en stor ære, men... Jojo, hun skulle ta sette av litt tid til dette. Hun lagde en rar lyd og Wansi ogg Chimo kom flyvendes og satte seg på skulderne hennes.

IM:LEgg merke til att bare Deathwhispers, Alfaer og Olamakyrs valgte er oppe på klippen.

Pagan sukket tungt og så opp mot den høye stenen. Hun følte seg beæret av å kunne være til stedet da deres alle Lady Shaedow tok sin ankomst tilbake for å lede flokken på farlige, men sikre veier. Den kalde luften dro litt i pelsen hennes, men det var så vidt bare noen få skyer oppe på himmelen. Hun gjorde seg klar til å når som helst måtte overleve utrolig høy huying og uling, selvom hun åpenbart ville bli med på gledestonene selv og. Men hun lurte på hvordan Lady Shaedow var blitt...Forhåentligvis hadde ikek Olamakyr gjort henne helt myk. Om hun fikk si det selv, hadde det vært forferdelig.

Mra fløy i sirkler over klippen, og hadde blikket festet rundt seg. Ingen Lady Shaedow å se. Ingen Lord Olamakyr heller. Kanskje de bare brått skulle poffe frem? Hun måtte le litt. Åh, hvor morsomt det hadde vært. Hun kremtet, før hun kræsjet ned i bakken litt lengre unna, for å ikke vekke alt for mye oppsikt. Så tasset hun bort til resten av den gigantiske mengden. Og jammen meg holdt noen naturulver og tilintetgjorde noen trær for att flere skulle få plass. Hun trakk på skuldrene, før hun satte seg ned og klødde seg litt bak øret.

Myremnoth kom ut gjennom trærne og satte seg rett ved Mra, mens de iskalde øynene hans stirret opp mot den høye klippen. Joda, selv han var her. Alle Mihyre sine var her. Banshee og Ghost satt jo på skuldrene til Ravne Mistressen, men selvsagt måtte slavene sitte på bakken- og være fornøyde med det. Han fnyste lavt, før hun la seg ned, med en hale på hver side.

Mihyre så ned på Mra og Myrem. Hun var selvsagt spent, men var ikke så veldig mye mindre spent på den store valpejakten som snart skulle ankomme. Så fikk hun øye på den gråbrune ulvetispen, ''vennen'' hennes. Ett ekkelt glis spredte seg rundt ansiktet til Mihyre, som den uheldige Pagan selvsagt lot merke til. Banshee og Ghost stirret dødt ned på resten av den sotre ulveflokken, det samme gjorde Forsaken og Abandon. For Amecked satt selvsagt rett vedsidenav Mihyre, også klar for den store valpejakten. Men denne gangen kom nok ikke han til å redde noen.

Alle bled stille noen sekunder da en flokk med Demoner, menneskelige Succubuser og ulve succubuser, infernoer og andre skapninger fra mørket måkte vei gjennom mengden for Sy'Direm. En god del visste jo om han, han hadde tross alt samlet sin ære i flokken, spesielt siden han bærte på mang en ting fra Lady Shaedow. Han satt seg godt til rette, og de mørke skapningene forsvant, untatt noen veldig få, blandt annet Domevere. Hun ville jo være der hun og.

IM: Right =w= Og Mirtaia, selvfølgelig må jeg melde inn.

Senthus lot merke til Pagan og Mihyre og øynene smalnet litt. Han brød seg ikke mer med det. Han kunne ikke skape bråk mot en Olamakyrs valgt ulv, og heller ikke i denne mengden med ulver. Han så mot himmelen. Noen få skyer seilte der oppe. Han sukket tungt, men tilfreds.
Seneca smilte litt. Hun hadde aldri møtt Lady Shaedow, som skulle være kjempemektig og så maktfull. Hun gruet seg litt, etter å ha hørt så mye mektig om henne, men hun gledet seg også på samme tid.

Mirtaia flyttet litt på seg og så etter Sy'Direm. Hun gledet seg. De kunne komme når som helst - Lord og Lady. Hun gliste litt mens halen svaiet lett et par ganger. Hun var også en av de som ikke forsvant.

IM:Vi må vente med att de kommer til minst Blue og JP skriver, og antakelig Lizz, vis hun kommer på i dag : o


Bloodreigne lå på den ene stenen sin- Samme sted som han hadde ligget da Senthus og Pagan hadde kommet dit for å lage en flokk. Han rullet seg rundt på ryggen, og så opp på solen. Jammen tok det sin tid. Shaedow ville sikkert pine dem...Han lo litt av tanken. Det ville jo vært typisk henne, men nå hadde hun jo vært borte for å roe seg litt ned. Jaja. Han rullet seg over på siden igjen.

Amecked stakk snuten opp i luften. Den lukten...Den var alt for kjent. ALT for kjent. Men han kunne ikke helt sette punkt på det, det var noe...anderledes med den. Han reiste seg opp og stirret litt rundt på plassen, før hun snudde blikket innover mot grotten. Kunne det være mulig? Han senket hodet litt, la den døde skjelettvingen sin tettere mot kroppen, og tuslet sakte inn. Lukten bled sterkere, men han så ingenting, før lyset av øynene hans stoppet på en svart skapning, og øynene dens lyste opp da de reflekterte mot lyset. Deadly. Deadly Sculpture. Amecked hevet hodet igjen, og stirret på Deadly med triste, men ellers temmelig overaskede øyne. Pupillene til Deadly, tynnere enn før, bare møtte det stirrende blikket til den døde hannulven. Det kom ikke en gang ett smil frem da de to bestevennene stod der og stirret på hverandre- Det hadde jo gått utrolig lang tid.

Pagan sukket og så opp mot klippen. ''Håper de kommer snart...Jeg er virkelig spent på å vise henne de perfekte små valpene..'' Hun snudde blikket ned mot Meaveen, Seneca og Athesh, og smilte til dem, før hun viftet litt med halen og la seg ned. Det virket vist som alle ulvene hadde begynt å roe seg ned, selvom det stadig kom noen nye. DEt var så vidt noe snakking, og de fleste av dem hadde lagt seg ned på den kalde, døde gressbakken, og nå ventet de alle.

IM: Melder på Theorn.. x3

Theorn så opp mot klippen men han kunne ikke å opp.

IM: La til noen regler : o

IM: Melder inn EroDead : - 3

Ero så seg rundt, men satte seg ned og ventet på Neko.
Tenk! Lady Shaedow skulle komme tilbake, dette var virkelig stort, nesten alle ulver var her!

IM:*Peke på siste regel på første innlegg*

IM: Arrg! Er ikke flink til laaange innlegg.. har ikke noe å skrive om uansett.. ><

Theorn så opp mot klippen, han ville veldig gjerne opp men visste godt at han ikke hadde lov.
Egentlig hadde han ikke noe å gjøre her, det eneste han skulle her var å se Lady Shaedow komme tilbake..
og Olamakyr selvsagt.
Han så opp mot himmelen, han burde egentlig ha fått seg en make for lenge siden.
Det var ikke lenge til han gikk inn i alderdommen for så og forsvinne for alltid

IM2: Langt nok?? :3

IM: Å... Jeg skal skrive lange innlegg ? x3

Ero så seg rundt. Nå var det ganske mange her, og tenk at Lady Shaedow skulle komme tilbake. Han satte seg ned, og tenkte. Han ville ikke vekke for mye oppmerksomhet, så han satte seg ned, som en helt ordinær og vanlig ulv... Ero klødde seg stille bak øret, og ventet på at Shade of NekoYasha, skulle komme til ham. De hoppet jo trossalt i samme portal, så hun burde dukke opp her. Men... Når de skulle fortelle at Neko ventet valper, og at de ville stifte flokk, måtte de gjøre det klokt. IKKE eplekjekt... Og. Ikke vekke for mye oppmerksomhet. Han ville ikke akkurat bli drept, nå som livet hans nesten ikke kunne bli bedere. Men spørsmålet var; fikk de lov ? Tankene strømmet igjennom hodet hans, mens han ventet utålmodig på Neko. Det var nok best at den roligste av dem, tok seg av pratingen her. Han virket nok litt pysete, men han var den siste av sin rase, og nå som Lady Shaedow akkurat kom tilbake, håpet han at hun var bedere. Han husket "Den fallene engel.." altså det med Shaedow. Han ristet på hodet, og så på alle de flotte, rare, og mystiske ulvene rundt seg.

I;:Yes

...Kanskje han skulle ta seg en tur til C'regan?... Theorn slo litt med vingene før han han satte seg ned.
...Jo, det skulle han gjøre når dette var ferdig, dra til C'regan...
Theorn ventet tålmodig på at Lady Shaedow og Lord Olamakyr skulle vise seg igjen.
Han hadde ingen mening med livet når han tenkte etter, han kom vel aldri til å få seg en make når han var så gammel som 6 1/2 år. Jaja, det kunne han tenke mer på senere.
Han la seg ned og la hodet på labbene.

Atesh fomlet seg igjennom mengden med alle de ukjente, men alikevel ulver han hadde hørt om og drømt om å møte!... Han kunne ikke se Pagan eller noen av foreldrene sine! Atesh fumlet rundt. Der! Der så han dem. Atesh fikk stygge, vennlige og rare blikk fra andre ulver. Han logret fornøyd bort til dem. "Mor, far? Hva foregår her?" sa han litt engstelig, men tok det med ro. Han snøftet til en ulv med et stygt øye for ham. De hadde tydelighvis nesten alle hørt nyhetene om Sacred Pack, og at de var valper av alfaene... Hm... Men ryktene går fort her omkring!

IM:JP, I Shaedows flokken er ikke mini-flokker noe særlig..spesielt, så det er ikke noe spesielt med Pagan og dem heller xD

Senthus så på Atesh. "Ro deg ned. Lady Shaedow og Lord Olamakyr skal komme tilbake, de største av alt. Dine guder, og du må respektere dem høyt." sa han vennlig til Atesh. Seneca lo hest. "Jeg virrer i alle fall ikke så mye rundt!" sa hun overlegent, men samtidig ertende. Hun gliste mot Atesh.

Feanir kurret noen ord til Inorita. Inorita fikk store øyne og krakset litt. Hun var egentlig litt liten til en ørn å være. Men, hun roet seg fort ned igjen. Feanir lo lavt med den myke stemmen sin, før hun stoppet og satte seg ned. Hun gledet seg, virkelig. La alt komme på rett kjør, hellige Lady Shaedow og Lord Olamakyr.

Mirtaia så smexy ut som hun alltid gjorde, og satte seg ned for å vente. Man skulle ikke tro, at de slanke beina hennes kunne holde kroppen oppe. Hun gjorde et lite kast med hodet og lot vinden leke med pelsen hennes. Joda, hun elsket seg selv. Men er det noe hun respekterte, så var det Lady Shaedow og Olamakyr. Tenk, de mektigste i verden. Joda, hun selv var riktignok veldig pen, penere enn de fleste, men ingen er penere enn dronningen selv. Hun fikk et litt tankefullt utrykk, noe hun ikke så ofte hadde. Hun rynket øyebrynene. Kanskje det ikke var verdt å elske seg selv så mye? Hun hevet et øyebryn, mot seg selv før hun lo lavt. Neida. Hun elsket seg selv. Så utrolig høyt. Men, som sagt, ingen er vakrere enn dronningen selv. Det kunne hun selv innrømme, uten motvilje. Hun sukket lavt, og ventet videre.

Tamurìl satte seg ned og smilte svakt. Det kom til å bli meget høytidlig. Hun, en ynkelig skapning, hva gjorde hun her? Hun hadde aldri hatt troen på seg selv. Misfoster, tenkte hun. Hvorfor ble hun skapt. Av Lady Shaedow. Uansett, hun var hennes mester, hun hadde skapt henne selv, så hun hadde all rett til å respektere henne, litt mer enn vanlige medlemmer, kanskje. HUn trakk på skuldrene og vendte blikket opp mot klippen.

Slythycan lo lavt og satte seg ned for å vente. Dette ble festlig. Hun gledet seg, virkelig. Og - For en gangs skyld hadde hun noe å gjøre.

Plutselig bled alt stille i den gigantiske flekken av alle de mange ulvene. Alle sammen stirret opp mot klippen, enten med hele hodet vendt veien, eller bare blikkene. Nå skjedde det noe. Det måtte det være, eller, det måtte da skje noe, alle sammen hadde jo fått den samme følelsen.

Pagan stirret opp mot klippen. Vær så snill, ikke la dette bare være en fugl som vekket oppstyr. Vær så snill, la det være Lord Olamakyr og Lady Shaedow som har kommet tilbake til sin mektige flokk! Ørene hennes pekte rett fremmover, mens blikket hennes stirret rett opp mot klippen.

Domevere prøvde å være musestille, selvom hun helst ville stønne. Mange ulver her, du. Alle virket jo like hjernedøde på grunn av denne. Men hun ville se denne Lady Shaedow en gang for alle. For Domevere var ikke så dum, hun hadde jo hært hvor skjønn og vakker denne Shaedow var. Vakrere enn en hver og en annen? Tydeligvis. Kanskje Domevere kunne lære noe av å møte henne. Hun senket hodet litt, mens blikket stirret rett opp, og ørene hennes bare lyttet til små lyder ute i stillheten.

Brått, ut av intet, bled hele himmelen anderledes. Noen hvite, store tegn i sirkler dukket opp, og himmelen bled helt ren, alle skyer forsvant. Vinden blåste roligere, og nå var det absolutt stillhet. Ikke en død fugl sang, ikke en hjort sine lange hopp vekk fra ulvemengden. Ikke en eneste lyd var å høre, absolutt ingenting.
Plutselig kom det ett svart skjær midt på klippen. Den bled videre, og det så ut som en stor portal. To kors kom til syne, og begynte å virvle hver sin vei rundt det svarte, mens sirkler bled laget rundt den.

Ero senket ørene, og så konstant på det som skjedde. "Vaakkert...." han var betatt av det som foregikk. ja! Det måtte... Var det... Lady Shaedow og Lord Olamakyr ? Han hadde hørt om dem. Og sett dem, men kun Shaedow. Å! Som han var spent.

Atesh geipet til Seneca, men ble stille da det begynte å skje noe her. Han trakk seg inn mot de andre. Var det den store... Lady Shaedow ? Hun som han alltid ville møte. Han logret forsiktig, men litt engstlig. Men han prøvde å være tøff, og så normal ut, igjen...

Mirtaia senket hodet, og tidde. Hun ville egentlig bare løpe herfra, men man kunne alltids lære noe nytt fra nye og mektige ulver... Om seg selv, selvfølgelig. Ørene hennes var spisset, og hun hadde såvidt litt overraskede øyne. For en gangs skyld fulgte hun godt med.

Senthus smilte, men så ganske høytidlig ut for det. Hun sluttet og smile og ble alvorlig, og så på med rolige, samtidig kloke og oppmerksomme øyne. Han spisset ørene og gispet lavt inne i seg. For andre gang møtte han Lady Shaedow. Men han hadde aldri møtt Olamakyr. Seneca måpte, men tidde den litt rappkjefta munnen igjen. Hun spisset ørene, og de grågrønne øynene flakket litt av nervøsitet, men hun roet seg. Ashan gjorde en liten raks bevegelse med øynene, men fulgte godt med.

Slythycan spisset ørene og så på. Der, ja, det var på tide. De oransje øynene trakk seg litt utover. Hun hadde lyst til å stønne, men lukket munnen igjen. Wansiella og Chimoro stod rake og lydløse på skulderne hennes.

Tamurìl spisset også ørene, og fulgte med på den rolige væremåten sin. Hun fikk litt større øyne enn vanlig, og pupillene videt seg litt utover. Halen svaiet forsiktig en gang langs bakken, og deretter roet den seg ned igjen.

Feanir spisset også ørene, som alle andre. Inorita fikk større øyne, men beholdt seg rolig, som Feanir selv. Feanir strakk litt hals for å se, og det hjalp jo litt.

Deadly snudde blikket vekk fra Amecked, og så ut på portalen. Så trakk han seg lengre innover, og lengre inn i skyggen. Amecked, både Deathwhisper og Olamakyrs valgt, kunne beklageligvis ikke bli. Han snudde seg rundt, og gikk ut, og satte seg sammen med de andre nestlederene. Ansiktet hans var som alltid trist, men for en gangs skyld, hadde det ett lite glimt av glede.

Plutselig kom en hvit, glødende pote ut av portalen, og deretter en stor, hvit ulvekropp. De kloke, også hvite og glødende, øynene dens, så utover flokken. Ikke alle, men mange av dem var der. Ulvene gispet og holdt pusten av synet. Få av dem hadde sett Olamakyr før, for mange var jo til og med nye i flokken. Mens andre som hadde sett han før var like begeistret som alltid. Men alt bled stille, for den høye, svarte ulven kom ikke ut av portalen, portalen lukket seg.
En nervøs, trist og ubehagelig stemning spredte seg utover plassen. Alle så rundt oppe på klippen, men nei, hun var ikke å se. DEt kunne umulig ha skjedd noe. Umulig. Mange ba inne i seg, mens andre bare bled helt skuffet. Og Olamakyr sa ingenting, absolutt ikke ett ord.

Senthus holdt pusten. Hvor var Lady Shaedow? Han ba hjelpeløst inne i seg til Lord Olamakyr. Vær så snill... Munnen hans formet seg lydløst, som om han snakket, bare at det ikke kom en lyd. Hele han var stiv. Det kunne ikke ha hendt noe. Det måtte ikke.
Seneca fulgte fortsatt, med, nesten hypnotisert. Hun trodde at Lady Shaedow kom før eller siden, men uansett... Farens tilstand smittet litt over på henne. Hun rynket øyebrynene sakte og svakt, så ingen kunne se det.

Feanir lukket øynene og ba inne i seg. Det kunne ikke ha hendt noe. Det måtte ikke hende noe. Hun holdt pusten med lukkede øyne. Hun stod helt urørlig, og ventet. Inorita så ut som en ørnestatue, uten en eneste bevegelse.

Shade of Tamurìl stod urørlig. Det var helt sikkert hennes feil. Bare fordi hun var her tilstede. Typisk, hun bringte ulykke til denne verdenen. Hun tenkte seg litt om. Det kunne ikke være henne denne gangen. Hun stirret opp på klippen, og håpet bare på det beste.

Selv Slythycan holdt pusten. Hun måtte da komme. Wansiella og Chimoro stod helt urørlige. Ikke en eneste bevegelse kunne føles, sees eller høres.

Mirtaia hevet sakte et øyebryn og stod stille. Hun mmåtte da komme. Ellers var hun her til ingen nytte. Men hun så jo Olamakyr... Så klok, vennlig og mektig. Hun var full av begeistring, faktisk. Selvom det ikke syntes utenpå henne.

Domevere stirret følelsesløst opp på klippen. Det føltes nesten ut som hun holdt på å falle bakover, men hun satt helt stivt, bare øynene dirret av urolighet.

Mihyre snudde hodet rundt og så. DEt. Er. ikke. Mulig. DEt er umulig. Det kan ikke ha hendt noe, det går bare ikke...Spesielt ikke i ett paradis som det. Hun stoppet blikket på Olamakyr. Bare han kunne ha gjort noe mot Shaedow, i så fall...Men det var jo også umulig. Eller var det? Gudinne, hvorfor tenkte hun sånn uansett. Lady Shaedow kunne ikke ha feilet...
Amecked sitt blikk som hadde hatt lidd glede, var nå tristere enn før. Den eneste som brydde seg om han kunne umulig være borte- Da ville han rett og slett ikke leve lenger.

Pagan holdt pusten, mens pupillene hennes hadde krympet ekstremt. Nei, nei, nei. Alle ulvene satt jo og så helt døde ut eller noe lignende, det var rett og slett grusomt å være midt i det. Alt var så ekkelt, som om noe av det viktigste i livet var revet vekk.

Men plutselig kom det ett enormt gisp fra hele ulvemengden. Ulver begynte å måpe, ben begynte å dirre og skjelve, og det så ut som om de hadde sett ett spøkelse- Men absolutt alle stirret opp mot toppen av klippen. For der, på toppen av grotten som stod der oppe...Der satt en så vakker og fantastisk skapning. Med kullsvart pels som forsiktig og lydløst vaiet i den svake, døde vinden. Med gedigene, hvite englevinger, som akk var døde, med svarte brodder på toppen som skinte i solen. Ansiktet var rolig, fredelig, men samtidig helt skremmende. De blodrøde øynene stirret ned på flokken.
''Hør meg, Ulver.'' Lød det fra Lord Olamakyr. ''Deres Dronning, deres Lady, deres liv, død og sjel har returnert.''

I ett sekund var alt stille, før høye ul bled sluppet ut, og antakeligvis lød over hele skogen. Jupp, der kom det. Pagan klarte heller ikke holde det inne, som hun tenkte seg. Hun hevet hodet, og ulte sammen med resten av flokken.

Senthus lo før han løftet på hodet og ulte høyt. Det var så herlig. Å få det ut. Halen svaiet litt mens han ulte. Seneca gliste og ulte med den litt lyse, men samtidig hese stemmen sin. Ikke at den hørtes så godt utover, men hun måtte bare. Hun var så glad! Hun fikk tårer i øynene av glede, men blunket dem vekk og bare ulte av hele sitt hjerte. Ashan krakset litt, men så glad ut.

Feanir gispet før hun reiste på hodet og ulte høyt med den myke stemmen sin. Hun var så glad. Hun hadde mistet nesten alt håpet, og der var henne. Lady Shaedow, hellige Lady Shaedow. Og Lord Olamakyr, mektige Olamakyr. Inorita satte i et ørneskrik, som lød mer vakkert enn et skrik.

Slythycan sperret opp øynene og ulte med mengden.

Tamurìl hoppet opp på alle fire og satte i et høyt ul med de andre. Så herlig! Lady Shaedow var tilbake! Og ingenting var hennes feil!

Mirtaia lo sinnsykt, men faktisk litt glad innimellom ulene. Jessda, hun var tilbake. En perfeksjon.

Shaedow så ned på ulvene sine med de vakre, samtidig dødelig skumle øynene sine. Så lenge siden det var hun hadde hørt ulveul jonge u ørene. Det var så lenge siden hun hadde sett flokken sin. Men verken ett smil eller noe som helst kom fram på ansiktet hennes, hun bare stirret ned på dem, nesten følelsesløst. 2 måneder hadde det gått for henne. De der nede ante ikke hvor ille hun hadde hatt det i starten. For dem hadde det gått 2 uker. For henne to måneder. MÅNEDER. Men hun klarte ikke la det indre raseriet sitt da over. Ett lite, vennlig smil kom fram, men det var også sinnsykt. Heldigvis hadde det hjulpet å være alene i ett paradis- Vel, untatt Olamakyr. Hun lot den sykelige tynne kroppen sin gli ned fra grotten, og trakk inn vingene da hun landet.

Absolutt alle ulvene ulte av glede og lykke av gjensynet av sin Lady Shaedow. Med tårer i øynene eller ikke, de fleste var i det minste ett snev glade. De fortsatte å slippe ut sine lange, lykkelige ul en stund til, før de roet seg ned, men med fortsatt stor lettelse i hjertene.

Selvsagt ville ikke Lady Shaedow snakke ut for dem akkurat nå, hun ville bare ikke. Så det var ikke akkurat en tale som kom fram. Hun bare gikk litt frem, og stelte seg ved Olamakyr, og så ned på dem. Det fikk de være fornøyde med. Det var selvsagt ikke deres feil att de ikke hadde en anelse om hvordan smerten hennes hadde hvert, så hun fikk vel bare tilgi. Men igjen, hun ville ikke si noe ut for dem. Ikke nå, iallefall. Hun lot blikket stoppe opp på Pagan og Senthus, og de tre valpene som satt ved dem. De hadde vist lykkes. Sa snudde hun på hodet, og lot blikket gli over Deathwhispers. Mihyre, Amecked, BloodReigne, Kappera, Leviatha, Qupoors...Men..Hvor var Deadly? Hun snudde på hele kroppen, og lot seg selv glemme resten va flokken bak ryggen hennes litt. En urolig følelse vokste inne i henne, men det føltes ut som det var umulig å slippe den ut. Hun snudde blikket bakover. ''Olamakyr..'' Sa hun kort og hest, før hun gikk inn i grotten. Olamakyr senket hodet og la ørene mot siden, før han rettet seg opp og så ned på ulvene. ''Lady Shaedow må gjøre noe før dere får lov til å tre opp til henne. Dere som skal bekrefte att dere skal bli, eller er blitt foreldre, og de som vil prøve å stifte en flokk, er de som får lov.'' Sa han enkelt, før han rygget litt bakover og satt seg ved grotteinngangen.

Pagan smilte med noen tårer i øynene, som mange andre ulver rundt henne også hadde. Det føltes så godt å se henne igjen. Hun lo litt lavt, før hun tørket tåren og satte seg til rette igjen.

Deadly trakk seg ett hakk lengre inn i skyggen da en høy, tynn skikkelse kom inn i grotten. ''Shaedow.'' Tenkte han og krympet seg så vidt det var, så skjelettet hans stakk litt mere ut noen stedet- Han hadde tross alt ikke spist noe siden Blue hadde dødd. Selvom det ikke var lenge siden, begynte det å vises. men plutselig stod hun der i all sin skjønnhet og makt, Lady Shaedow. Hun bøyde seg ned og stirret rett inn i de gule øynene hans, med de blodrøde sine. ''Jeg kondolerer, Deadly.'' Var det første hun sa, før hun satte seg helt ned, og strøk en pote over hodet hans.

Ero ulte en gang. Det VAr henne! Han bukket dypt, og ventet urolig på Neko. Hvor var hun ?! Han dirret nervøst,
før hn stirret opp på sjebnen, ladyen, og... Nemlig Lady SHaedow. Hun var tilbake. Vanskelig å tro! Men han visste at hun var sterk.
Og hub KOm tibake! Ero satte til å logre litt nervøst, men av glede. Han så seg rundt. Ingen Neko å se. "ÅÅ... Neko!" mumlwt han irritert.
Men hun måtte komme før eller siden, og HELst før de gikk igjen. Men nei. Dette skulle han ikke ta så lett på. Dette skulle han klare.. Det var opp ti, ham, Neko oog... Lady Shaedow. Han sukket, og så seg nok en gang rundt for å høre eller se Neko, med et stort håp i øynene hans.