Hear me, my wolves. Your Lady has returned!(GIGA R)

Domevere himlet med øynene, og sparket til Mirtaia. ''Hadde det ikke vært for mine gode ideer, hadde patetiske lille deg allerede vært most av det monsteret i lavagrotten...'' Hvisket hun, før hun lo ertende og hånende. Så lot hun de tynne pupillene i de blodrøde øynene gli over alle hannulvene som nærmest siklet etter dem, før Sy'Direm tok både Mirtaia og Domevere i nakkene deres. ''Ikke her, og ikke nå. Dere kan ha det gøy med andre senere.'' Sa han både strengt og alvorlig, samtidig litt irritert. Klart, de hadde ikke vært til så veldig lenge, men dette var ett alt for viktig øyeblikk til at de skulle stjele æren.

Pagan sin hale logret fram og tilbake i ett sett, før hun bøyde ned hodet til Seneca. ''Det er Feanir, en gammel venn av meg. Hadde det ikke vært for henne..hadde jeg kanskje vært død.'' Sa Pagan litt lavt, før hun rettet opp hodet igjen. ''Så, hvordan har det gått med deg da, Feanir?'' Sa hun og smilte bredt.

Shaedow hevet ett øyebryn da de to ulvene kom op. En grålig og blåaktig en, og en rød og svart Shade ulv. Tenk, en Shade ulv, som skulle stifte en flokk. Det var faktisk første gangen det hadde hendt. Hun rettet seg opp, og stirret dem inn i øynene. ''Dere vet vel att jeg kommer til å teste styrken deres på smertefulle måter?'' Sa hun kort, og ett utrolig ondt og sinnsyk smil kom opp. Olamakyr snudde blikket mot Shaedow. Nå kom hun til å bryte ut av roligheten sin. Det var ikke lenge den varte...Han senket hodet, før han snudde seg rundt og stelte seg litt lengre bak. Alle nestlederene trakk seg også tilbake, og gjorde seg klare.

Nege svelget litt,men hun tok motet i seg... "...Men det skal være en ære,Lady",sa hun og et lite smil kom fram.
Hun stilte seg i en klar possisjon og vifftet utolmodig med halen.
Soul så mot Neko og Ero og strakte opp hodet sitt for i hele tatt å se noen ting! Mange ulver stilte seg i veien for henne, men hun klarte å presse seg litt fram.

"Det er jeg klar over, Lady..." Sa Ero og gjorde seg klar til kamp. Hanbøyde hodet ned og gjorde seg klar.
Han så på Neko. "Gjør deg klar.!" sa han alvorlig. Han håpet han klarte dette. Så indelig. Han bad en bønd inni seg. Men nå... Ventet han på at Ladyen skulle gjøre sitt, og han og Neko sitt, igjen. Han ventet tålmodig, og var klar. Han har brå beveglser og vet at han selv
kan merke ting fort fra alle mulige vinkler.


IM: Sorry at jeg skriver lite, men gjør lekser samtidig x3

Mirtaia fnøs lavt og senket hodet mens hun himlet med de lilla øynene mot Domevere. Hun måtte jo høre på sin mester. Hun stønnet lavt. Hun satte seg ned og fulgte med. Et ekkelt, og litt sinnsykt utrykk kom til syne i de lilla øynene hennes. Dette skulle bli festlig. Eneste problemet er at Lady Shaedow kom til å miste sin rolige væremåte. Mirtaia trakk på skulderne mens øynene dirret svakt av ivrighet.

Feanir smilte mot Seneca før hun begynte å snakke med Pagan. "Helt fint her. Har faktisk sett disse to som skal stifte flokk før." sa hun og gjorde et kast med hodet opp på klippen. Den gyldne og fyldige halen hennes veivet fort frem og tilbake. Pelsen på halen vaiet frem og tilbake, som gyldne bølger.
Seneca gispet lavt men tok seg i det. Uten denne ulven, kalt Feanir, hadde kanskje hun ikke levd. Hun så opp på Feanir. "Skytsengel!" sa hun hest. Feanir flyttet blikket ned på Senecaa igjen. "Det er det de kaller meg, ja.." sa hun og lo lavt og vennlig. Senthus lo med. "Jeg er evig takknemlig for det du gjorde for Pagan." sa han og nikket vennlig mot Feanir. Ganske snart etter vendte både Feanir og Senthus hodene opp mot klippen, deretter Seneca. Den blodige kampen skulle straks begynne.

Tamurìl hvilte blikket fortsatt på klippen. Snart, snart. Hun skulle i alle fall se denne slosskampen, for det var ikke hver dag hun så en kamp med Lady Shaedow. Om det skjedde noe mer interessant etter kampen, skulle hun bli her enda litt til. Hvis ikke, kom hun til å dra. Hun smilte skjevt til seg selv og lot de cyanfargede øynene følge med på ulvene på klippen.

Slythycan fikk et sinnsykt utrykk i øynene. Synd det ikke var henne som kverket de to simple ulvene som stiftet flokk. Men uansett, hun fikk se lidelse. Blod. Hun gledet seg. "Festlig, festlig..." mumlet hun og så på klippen med de oransje øynene.

Alt ble stille en liten stund. Shaedow så på dem med nesten halvlukkede øyne, mens hun lente seg på det ene benet sitt. En lav, ekstremt vakker, men som alltid skummel melodi kom fra henne. Ulver strakte seg opp for å se hva som skjedde der oppe, eller i håp om å høre melodien tydligere. Shaedow lukket øynene sine slapt igjen, og plutselig, helt ut av intet, hørte man døde skrik og høye brøl fra alle kanter. Demoner, døde ulver, rever og hjorter og mennesker, flaggermus og ravner, haugevis av forskjellige vesener kom fra alle kanter. De grep tak i både Neko og Ero, og startet med å skrape av skinn og skjøtt. På få sekunder kunne man allerede se skjelletet til Ero og Neko, og de bled slått hardt ned i bakken. Mange av skapningene løftet opp store stener, og begynte å slå dem i skallene. DEt sinnsyke og helt onde gliset rundt Mihyre sin munn ble bredere, og en sinnsyk latter slapp seg ut fra brystet hennes, og hun så nesten ut som ett helt galt monster i ulveform der hun satt og lo. Amecked trakk hodet litt tilbake, og Forsaken og Abandon flakset litt nervøst med vingene.

Pagan trakk hodet litt tilbake da blod føk fra alle kanter. Det sprutet opp på stenene der oppe, og satte røde spor på grotteveggen. Men Shaedow stod der like rolig- Men det ville nok ikke vare lenge, for Shaedow skulle jo også teste dem ut i andre ting også. Hun husket att det var en gang henne selv og Senthus som var der oppe- Men de hadde ikke hatt så mange tilskuere, kunne man si. Hun sukket tungt, mens hodet hennes var bøyd litt mer frem enn vanlig. Ørene hennes gikk litt til siden hver gang hun hørte lyden av kjøtt som bled most, og skaller og ben som bled knekt hver gang beistene slo de harde, store stenene mot Ero og Neko. Det var egentlig en litt ubehagelig lyd....En lyd som også ble blandet av den sinnsyke latteren til Ravne Mistressen.

Nede på bakken stod Shade of Mra stødig på fire ben, halen hennes svingte fram i tilbake- fort- Og hun peste som er overivrig ulv. Alt blodet var så vakkert å se på. De deilige lydene da stenene traff byttet. Pupillene hennes trakk seg enda mer sammen enn normal, og det føltes ut som hun hadde tenkt til å bli med i kampen. Og vedsidenav henne, satt den litt mer rolige Myremnoth, men han var ikke så veldig mye mindre ivrig av alt blodet.

Slythycan veivet villt med halen og så overdrevent sinnsykt ut. Lidelse, blod. Hun slikket seg rundt munnen og gliste ekkelt. Så herlig. Lidelse, så herlig. Wansiella og Chimoro lagde litt ekle, sultne lyder.

Seneca brakk seg og snudde seg fra slosskampen og stønnet. Hun orket ikke å se på det. Hun bare prøvde å stenge de ekle lydene ute, men det gikk ikke. Hun trakk pusten og snudde seg tilbake igjen. Hun måtte lære seg til å se på dette. Hun så akkurat likedan ut som moren sin - Ørene vippet ut til siden hver gang det kom en knasendes lyd.
Senthus, derimot, så ganske utrykksløs ut og så på. Joda, blod... De blodrøde øynene smalnet litt, og han svelget sultent en gang. Men, han bestemte seg for å ikke bli helt sprø som Mistressen og hennes slaver. Pluss den sinnsyke monsterulven som stod litt lenger vekk fra dem, med to ravner på skuldrene.
Feanir la ørene litt bakover. Den slags slosskamper... Hun hadde ikke noe imot det, men det var grusomt på måten de skapningene gjorde det. Drepte. Ashan lagde noen kakkelyder med nebbet.

Tamurìl dånte nesten av den nydelige sangen til Lady Shaedow. Hun sukket før helvettet gikk løs. Hun fulgte med, ganske så likeglad. Litt skuffet, kanskje, siden det ble slutt på sange hun hadde hørt så lavt.

Neko knurret høyt og ga fra seg en hvese lyd. Hun kjente blodet renne nedover. Hun hviste ikke hva hun skulle gjøre og når. Hun kjente den store smerten.

Soul så etter Neko. "Å nei..Hun MÅ klare seg...",tengt ehun og så bekymmret på henne. Hun ville aldri i livet stiffte en flokk, for da ville det bli sånn som dette. Blodig, volsomt og bråk. Men på den andre siden var det kanskje litt gøy også hvis hun hadde gjort det. For da kunne demonen inni henne fått litt å klore på. Hun Gliste ved et uhell, men det ble borte så snart hun kom seg ut av det. Demonen holdt nesten på å ta over henne, så hun holdt seg rolig inntil videre.

IM:Blue, skapningene slo Neko og Ero i skallen med stener, noe som da må ha knust skallen, og nådd inn til hjernen...+ alle de andre skadene, så vis de skal overleve og klare å kjempe, må de på ett vis helbrede først.

Slythycan utstøtte et latterhikst. Aaaj, lidelse. Hun så overdrevent sinnsyk ut og nøt synet. Herlig. Lukten av blod rev i nesen, og Slythycan nøt det.

Senthus tok et skritt frem og gliste litt, men roet seg ned. Ikke sinnsyk. Han tok et langt pustedrag inn, selvom luften var fuktig av blodsmak og varm av alle ulvene som var der.

Ero lukket øynene. En stein-blå vind blåste igjennom Neko og Ero, slik at skapningene som prøvde å spise og rive på dem forsakte, og brant opp innvendig. Han knurret. Så på et menneske som prøvde å stikke ham bakfra, rev han av skinnet på ryggen, og hev han ned en klippe. Død hvisket ham til dem. Sårene helbredet seg sakte ut som nyspringne roser.

IM: Igjen, sowwy for at jeg skriver kort. LEkser D:

IM:Jp, jeg sier det samme til deg, de må på ett vis helbrede seg før de klarer å gjøre noe annet...xD

im:Ok endra på det...Men det med helbrede......Mewner du at Soul kan komme og helbrede henne?

IM: Vis de får hjelp fra noen andre ulver, kommer de ikke til å få lov til å få flokk...Så enten Neko eller Ero må få det til på ett vis

im:Gaaah..Men Neko kanke helbrede...Vær så snill å si at Ero kan det!

Ero trak seg skadet mot neko. Øynene hans rant til en masse som sugde seg rundt dem. De satt fast som et egg. Før det knuste og ble helbredet. Ero ulte mot himmelen, og var klar. En blålig-jeger skikkelse smilte, mens hun hogg av hodene på skapningene i nærheten av dem. Ero måtte sloss litt selv. Han klarte det, han rev ut deres innvoller.

Atesh fulgte med. Litt ekkelt med alt blodet. "Ush..." sa han kavalmende for seg selv mens han fulgte nysgjerrig med.

Neko så på Ero som sloss. Hun reiste seg opp.

im:Tok ero og helbrerte Neko også?

IM: Ja. Med øynene hans. De er "rennende-helbredene" xD

Ero sloss. Nå var det kun et menneske igjen. DEt var hans! Han klorte det over brystet. Han smilte litt. Når... Vi begynner å drepe! Han smilte litt sinnsykt, men ristet det av seg, og ventet på neste store utfordring. Han bøyde seg for Ladyen, og ventet tålmodig.

IM:*Nikke mot Ero* xD

Shaedow åpnet øynene, og stirret rundt på plassen, der alt blodet var. Hun løftet poten sakte opp, og plutselig bled begge hjertene deres sprengt opp, så blod tøt ut fra nese, øyne og alle mulige steder. Hun gjorde en liten sving med poten, og plutselig kom det så mye trykk inne i Neko og EroDead att øynene eksploderte ut fra hullene. Organer og alt inne i dem trakk seg sammen og råtnet opp, mens skinnet bled brent vekk av en usynlig smerte. Absolutt ingen, ikke en eneste skapning kunne la være å kjenne denne smerten- Untatt Lord Olamakyr, og sikkert Lady Shaedow og vis hun ville.

Pagan trakk pusten dypt og lukket øynene, før hun igjen åpnet dem, og fulgte med. Hun var jo ikke direkte svak og redd for å se blod og slikt, men hun følte seg alikevel litt nervøs..Hva vis den roligheten over shaedow snart måtte gi slipp? Blikket til Lady Shaedow var rolig, og det var jo ikke ett eneste smil der...Men det virket litt ubehagelig å se henne gjøre så grusomme ting uten att noe med henne selv skjedde.

Mra stoppet opp og sleiket seg rundt munnen da enda mer blod kom til syne. Dette nøt hun virkelig å se på. Hun hadde så lyst til å fly opp dit og slikke i seg blodet, men da hadde det nok blitt henens eget blod som hadde spurtet til alle kanter, og satt igjen spor på vegger.

Ero ropte noe like før han var på vei til å sprenges helt til en liten blodklatt. Mirale... En kvinnelig-jeger-skikkelse kom frem og tok knuste Ero opp som led så indelig så han nesten måtte gråte en tåre. Kvinnen bare smilte, som et barn som dreper uten å vite hva hun har gjort. Hun lukket hendene sammen og Ero kom på plass til seg selv, litt fortumlet, men hel, igjen... Ero gikk bort til knuste Neko, og stakk ut øyet hans så han nesten måtte til å skrike. Han la det på henne, og som blått ble hun vanlig, men Ero, som nå var enøyet for en liten stund, klarte det. Men det var FLAks! for ham... Han bøyde seg for Shaedow. Og ventet litt. Han hadde fortsatt smerter, men han prøvde å ikke gi opp.

Senthus så på den blodige kampen. De syltynne pupillene trakk seg enda mer sammen i de blodrøde øynene, og fikk et litt sinnsykt utrykk, men han forbeholdt seg rolig. Han kom ikke til å bli sinnsyk idag. Han ristet litt på hodet, men tok et skritt tilbake da han så på Lady Shaedow som satt der og gjorde ting med de to ulvene som skulle stifte en flokk, uten et smil, uten noe som helst. Tenk om hun kom til å klikke helt.
Seneca la ørene litt bakover. Istad hadde hun syntes det var grusomt ekkelt, men... Hun nøt det faktisk. "Hva er det som skjer med meg.." mumlet hun og så en smule sinnsykt på. Halen sveiet en gang før hun trakk seg tilbake. Hun kunne ikke gjøre dette. Hun var en valp. Men den kom bare automatisk... Hun kunne ikke noe fordet.
Feanir fulgte med, uten smil, uten et ansikt forvridd av smerten til andre. Et ganske uvanlig syn, men i en så stor ulvemengde kunne hun ikke vise se sånn. Det hadde blitt dumt.

Slythycan så villere og villere ut. Hun hadde tatt et byks frem, men uten at det gjorde noe. Om hun løp opp der og slikket i seg alt blodet, kunne det være hennes hjerte som ble sprengt. Hennes blod som sprutet utover de andre. Hun blunket noen ganger og roet seg ned, men hun så mer sinnsyk ut igjen. Gawd, så synd at hun ikke kunne drikke alt det blodet. Halen svaiet villt, mens hun stod støding i bakken.

Theorn så på alt kampen som forgikk der oppe, de var utholdene men var de nok utholdene?
Han så på blodet og prøvde å forestille seg hvordan det var å råtne innenifra og bli sprengt i fillebiter men det var umulig. Man må oppleve det får å vite det fant han ut.
Hva kom nå? De hadde overlevd til nå, men neste utfordring kom til å bli nesten umulig.. eller helt umulig.
Han satte seg og fuøgte nøye med på kampen..

IM: Sorry at jeg ikke skriver så mye men har ikke noe spess å skrive om ><

Ero ropte noe like før han var på vei til å sprenges helt til en liten blodklatt. Mirale... En kvinnelig-jeger-skikkelse kom frem og tok knuste Ero opp som led så indelig så han nesten måtte gråte en tåre. Kvinnen bare smilte, som et barn som dreper uten å vite hva hun har gjort. Hun lukket hendene sammen og Ero kom på plass til seg selv, litt fortumlet, men hel, igjen... Ero gikk bort til knuste Neko, og stakk ut øyet hans så han nesten måtte til å skrike. Han la det på henne, og som blått ble hun vanlig, men Ero, som nå var enøyet for en liten stund, klarte det. Men det var FLAks! for ham... Han bøyde seg for Shaedow. Og ventet litt. Han hadde fortsatt smerter, men han prøvde å ikke gi opp.
Atesh skvatt til. Rart!

Mihyre måtte presse seg ned på stenbakken for å holde seg fast så hun ikke bykset frem og svelget dem hele. De svarte klørne hennes boret seg gjennom stenen, mens halen hennes svaiet fram og tilbake, og de ville og sinnsyke øynene fulgte intenst med.

Nede i ulvemengden hadde det roet seg. Noen hadde snudd og gått vekk, noen hadde rett og slett bare ikke klart å se på mere. Men mange andre forholdt seg der, og stirret opp, og fulgte intenst med på blodkampen. Hvorfor ble alt så stille helt plutselig? Mange gikk litt nærmere, for å få med seg det neste som ville skje. Andre trakk seg lengre tilbake for å kanskje forlate stedet.

Shaedow lot armen sin henge slapt ned langs kroppen, og lot den andre armen også skli ned likedan. Hun stirret ned på EroDead og Neko.

Pagan trakk seg litt tilbake da det ble helt stille. Hvorfor skjedde det ingenting? Hun fikk en uggen følelse. Shaedow så like rolig ut som tidligere...Men nå føltes det ut som sinnsykheten inne i Lady'en boblet opp på en usynlig måte. Sannelig hadde hun rett.

Brått gjorde Shaedow en rask bevegelse, og hun stod bak EroDead og Neko. Nå var det der. Det mest onde, det mest sinnsyke smilet man noen gang ville få se var framme rundt munnen på Lady Shaedow. Hun sparket dem så ekstremt hardt så ribbein og og ryggradene dems knakk høylytt, og enorme smerter for gjennom benene dems. Hun åpnet munnen på vidt gap, og innen få sekunder boret de ekstremt sylskarpe tennene til Shaedow seg gjenom halsen til Erodead. Hun slegte han opp i luften, og de svære, døde fjærvingene hennes brøt seg ut av ryggen, og den ene vingen slo til Neko med brådden rett inn i magen. Så hevet hun begge armene, og ett høyt brak bled hørt fra kroppene til Neko og EroDead. Synet, Hørselen, luktesansen, absolutt alle sansene dems forsvant, og blod begynte å tyte ut i store mengder fra der sansene var plassert. Hun tok ett byks opp i luften, og boret hele armen gjennom magen til Erodead, slang han ned i bakken, dro armen ut og løftet den opp i luften, og Dødens Ljå dukket opp i poten hennes.

EroDead var halvdød. Spar meg, Lady... hvisket han. Han kjempet seg for å holde seg selv i live. Han kjempet... Og rullet seg halvdød over, så han nesten brakk. Han rørte labben ved hjertet sitt som han dro ut, og svelget. Nå dunket det på ny. Han klarte å stå, og tvingte Neko i seg hjertet sitt og, hvis han hadde fått denne flokken! Ja, da! Da skal han kjempe forlivet av dem... Men det var ikek problemet nå.

Slythycan klorte seg fast i bakken. "Mreeee..." sa hun lavt og så utrolig overdrevent sinnsyk ut, men ikke så sinnsyk som Lady Shaedow. Hun klarte såvidt å presse seg selv til å stå på stedet. Hun siklet, og så helt vill ut. Hele kroppen hennes dirret, klar til å springe frem når som helst.

Senthus trakk pusten og klørne ble litt lengre. Han trakk seg tilbake for å hindre seg selv i å bryte ut i ren sinnsykhet.
Seneca bare så på, og ble totalt revet med. Hun stampet litt i bakken, men trakk seg tilbake, tettere mot Pagan. Hun trakk pustet og slapp den sakte ut igjen.
Feanir stod stille og så på med kloke, rolige øyne, i motsetning til de andre. Hun var som alltid, med den rolige væremåten sin.

Tamurìl's ører gled litt til siden hver gang et knekk skjærte igjennom ulvmassen, som nå hadde minsket. Hun ble litt uggen, med tanken på at Lady Shaedow kom til å miste det rolige i seg igjen. Kanskje det skjedde, kanskje ikke. Hvem vet hva som var på gang inne i Ladyen...

Mirtaia fulgte med med et litt sinnsykt blikk. Riktignok var hun ikke så sinnsyk som Mistressen, men her ble det mer blod enn hun kunne tenke seg.