Nytt liv (R)

Impeari stirret opp på dem, før hun snudde på hodet, og så innover i skogen. ''Jeg går en tur, Hraaade...'' Sa hun og reiste seg, og begynte å gå innover. ''Greit, Imp. Bare kom tilbake før det blir mørkt.'' Sa han og smilte etter henne, før han sleiket Blue på kinnet.

Blue smilte og så etter Imp.
Bloody så bare opp på Blue og Deadly mens han loggret.

IM: Har ingen anelse om hva det navnet skal være xD SKITT! Sterk kjærlighet! *Drikke masse vann*

Shima logret villt med tykke pupiller. Hun hoppet èn gang før hun brått la seg ned, og deretter hoppet hun opp mot Blue og Deadly. "Så kuuult!" sa hun og smilte. "Kan jeg også ta en tur ut?" spurte hun. Hun ville ikke etter Impeari, men utforske litt.

Blue nikket og smilte.

Shima hoppet en gang før hun løp ut. "Tusen takk!" ropte hun etter seg og gikk avgårde, ca. 40 grader fra den veien Impeari tok. Hun lot nesen jobbe, men hun fant ikke noe ineressant.. Ennå.

Blue så ned på Bloody. Det så ut som han også ville dra og hun nikket på hodet.
Bloody sa bare "yay",før han løp rett etter Shima. "Shima, veeeeent",ropte han og lo.

Shima bråstoppet og lo lavt. Hun hatet i alle fall ikke broren sin lenger, selvom han kom til å drepe Blue. Hun så etter seg, og der kom Bloody. Shima gliste mot han.

Bloody hoppet mot Shima sånn at de rullet rundt. "Hoppsann, fikk du vondt?",spurte han med et lite forsiktig smil.

"Nei!" sa Shima ertende og dyttet til Bloody forsiktig, men bestemt.

Mykt gress kilte Impeari mellom tærne, mens hun gikk bortover inne i skogen. Alt var så fredelig, så koselig, og nå hadde til og med Blue fått synet tilbake. Men...Hun hadde ikke lyst til å se mere lidelser. Hun stoppet opp, og klatret opp på en litt høy sten. De fleste hadde blitt alvorlig skadet en gang, og hun bled selv nesten spist.

IM: Øh, Mra? Hvordan rase er egentlig Shima? xD Sånn demon som Deadly er?

Shima begynte å krype langs bakken på jakt etter noe spennede. Gresset stakk noen ganger i nesen hennes, og hun nøs èn gang. Hun krøp opp på en slags stein, ikke så rent stor, egentlig. Ganske liten, men ikke så liten som småstein. Hun speidet utover, og hun skimtet kanskje en mørkegrå hale på en annen stein som var høyere enn hennes, lang borte. Men nei, det kunne ikke være Impeari... Shima lo litt for seg selv, snudde seg og hoppet ned fra steinen. Hun hadde begynte å få ganske så lange bein, og vingene var større. Hun jogget lett bortover, og hoppet opp i lufta. Hun flakset elegant med vingene og fløy i en rett linje, opp tilværs.

IM:Nesten, hun er halvblods.
Forresten, Vis det vàr Impeari sin hale, er den ikke mørkegrå, men svart, men andre punkter på pelsen henens er mørkere x3

Impeari sukket og senket hodet. Nei, hun ville ikke falle inn i depressjoner som de fleste andre. Det ville hun ikke, det var bare så..feil. Hun rettet opp nakken og hodet, og trakk in luft. Da bestemte hun seg for det. Det var ikke vits i å bli værende hos de andre. Hornene hennes hadde vokst seg større, og blitt ett dødelig våpen. Hun var jo nesten voksen...

IM: Ah, halvt demon :3
Owkay xD Impeari har en SvartSvartSvartHale.

Shima fløy i sirkler høyere oppover, og det begynte å bli kaldere ettersom hun kom høyere opp i luften. Hun trakk pusten dypt, bøyde hodet lagt bakover og pustet ut. Å fly - Det gjorde så hun glemte alt mens hun var i luften. Hun var takknemlig for vingene sine. Hun kjente på luften som gled mykt over skinnet og beina i vingene. Hun fløy i sikksakk nedover på skrått. "Joo." mumlet hun. Impeari var der nede. Hun gadd ikke å fly ned til henne, det var som om Imp ville være alene. Hvis hun selv skulle ned dit, skulle ble det uansett ikke ennå. Hun fløy lengre bort fra hulen, til bakken begynte å bli litt mer gjøremete og sandete, men det var forsatt mye gress. Hun kunne ikke se halen, med mindre hun fløy mye lengre opp. Og det hadde blitt temmelig kaldt.

IM:xDImpeari strakte på de litt lange benene, før hun hoppet ned fra stenen, og så seg rundt med blikket. Ørene henens pekte oppover som kniver i noen sekunder, før hun hadde begynt å gå lengre vekk fra hulen. Det eneste problemet- Hun visste jo egentlig ikke hvor hun var. Jo, i skogen Shamanah, eller noe..Men...Hun bled født der. Vel, sånn var det vel å vandre alene. Hun satte opp farten litt, og ikke om lenge løp hun i en susende fart gjennom skogen, selvom benene ikke var fult utvokste enda.

Shima tok en loop i lufta før hun fløy baklengs. Lengre unna hulen. Masse gress og trær der borte, men rett under henne selv var det mye mindre trær, og gjørmete bakke. Hun fløy i spiraler litt lenger opp. Hun så på himmelen, og ble plutslig bittelitt fuktig i ansiktet idet hun fløy rett igjennom en sky, uten at hun visste det. Hun mumlet på en sang som Blue hadde sunget for henne når hun var mindre. Det var faktisk ikke så lenge siden... Jo, noen måneder. Hun lukket øynene og lot kroppen hennes gli igjennom luften. Hun fløy i sirkler nedover, og det var ikke lenge før hun landet på bakken. "O... Oi." sa hun og rynket pannen. Hun visste ikke hvor hun var. Hun så seg rundt. Helt ukjent.

Alt var så stille rundt Impeari. Hun kjente ett kaldt gufs i nakken, og fortsatte å gå lengre mot grensen av Shamanah skogen. Hun så solen stå midt oppe på himmelen, så hun hadde vistnok gått en stund. Hun stoppet opp, og tok en slurk fra en liten og smal bekk som randt forbi de mørke potene hennes. dEt føltes litt merkelig, samtidig helt vidunderlig. Selvsagt ville hun savne dem, men...Det var så godt. Alt var stille, og ingen kunne sette grenser for henne, selvsagt, untatt henne selv.

Etter en stund, fortsatte hun å gå lengre, lengre og langt vekk fra hulen der de andre var. De tenkte nok att hun bare kom tilbake etter en liten tur, men det kom hun ikke til å gjøre. Tante Angel, Onkel Smearen, Malaika, Daren, Bloody, Shima, Tearhim, og Blue og Deadly. Hun ville vel se dem igjen...en eller annen gang.

Shima nøs før det gikk opp for henne. Grensen av skogen hun ble født. Skulle hun tilbake...? Hun tenkte litt over det. Ville hun tilbake og se på forferdelige ting skje? Hun skulle ikke ta seg en tur, som hun hadde sagt. Hun skulle vekk. Vekk fra lidelsene hun hadde opplevd. Hun strakk på vingene før hun ristet venn litt sand fra potene, og satset og kom opp i lufta igjen. Riktignok kom hun til å savne alle sammen, men... Hun orket ikke mer. Hun bet tennene sammen og fløy lengre avgårde. Det var bare busker og en hard gjørmegrunn nå. Hun kunne se skogen, både i luften og på bakken, men hun skulle langt. Hun visste jo ikke så mange navn på disse stedene... Bare Shamana. Kjente Shamana. Ikke noe mer. Hun lot vinden leke med pelsen og fløy en en forferdelig stor fart.

Impeari stoppet opp og spisset ørene. Hun ville være helt sikker på att ingen fuglte etter henne. Og som hun tenkte, var det helt stille, hvis hun da så bort i fra den livlige fuglesangen. Hun løftet hodet, og så opp på dem med de tynne pupillene, i de røde øynene. Hun kunne vel gi det ett forsøk?
Hun gikk bort under ett tre der de satte i, og fulgte nøye med. Så tok hun ett byks, og prøvde å klatre oppover, men så ville hun bare skli ned igjen. Nei, ingen ulv var skapt til å klatre...Eller, ingen vanlig ulv, selvom hun ikke var vanlig. Hun sukket, før hun snudde rundt, og fortsatte å gå.

Etter en stund, var hun nesten sikker på att hun var ute av skogen. Hun så bortover fra der hun stod. Det var kun noen trær lengre fremofor henne, men de så helt anderledes ut. Hun fortsatte å gå, før hun følge ett dypt sug. Hun følte seg så utrolig fri, åpen, og med ett satte hun i å løpe bortover, og oppover en eng. Gresset var så mykt og gyllent, alt var fullt av liv rundt henne, og fugler og somemrfugler fløy over alt. Hun tok noen byks og hopp, og nesten danset med sommerfuglene, mens hun hoppet rundt omkring med en logrende hale. Hun skilte seg så veldig mye ut, med den mørke pelsen, men akkurat nå, var det det hun tenkte minst over.

En tåre ville bort fra øyet til Shima. Hun blunket den vekk. "Tull.." sa hun bestemt til seg selv. Hunville sikkert se dem igjen en gang. Hun så ned på bakken. Masse gress. Grønt og friskt. De brune øynene hennes speidet rundt. Ikke noe liv. Eller.. Hun var kjempelangt unna nå. Hun hadde fløyet lenge, og hun begynte å bli sliten. Men alt virket så... Mer dødt. Hun landet, og så seg rundt. Hun la snuten nesten mot bakken og snuste litt. Hun gikk bort til en stein og la seg inntil den. Hun var sliten. Uten at hun visste det, sovnet hun, faktisk.

Impeari stoppet opp, da en kaldt og død vind slet i pelsen hennes. Hun grøsset litt, og så seg rundt med blikket. Alle sommerfuglene og Fuglene var borte, helt plutselig. Selv de som nettopp var ved henne. Hun la ørene til side, og senket hodet. Det føltes ut som noen var i nærheten...Men ikke hvem som helst, ikke en normal, men noen som ialelfall ga henne frysninger. Hun snudde seg rundt og så mot Shamanah skogen. Akkurat nå hadde hun tenkt til å løpe, bare sånn i tilfelle det var noen der. ''Vel..Farvell..Mor, Far, søsken, jeg vil alltid være glad i dere...Håper vi møtes igjen..'' Sa hun halvveis høyt, og smilte trist. Så snudde hun seg, og suste i full fart nedover bakken, og langt vekk.

IM: JEg melder ikke ut Impeari helt enda, selvom hun er ute av skogen.

IM: Samme x3

Shima våknet av noen frysninger som gikk igjennom henne. Alt var fortsatt dødt. Men hun ville ikke tilbake... Av og til suste en hviskende stemme inne i hodet hennes... Lokkende. Den ville ha henne enda lenger inn. Hun klorte seg fast i bakken, men tenkte seg om. Beina ville ikke høre noen ganger... Hun ristet på det ene øret og gikk med vilje inn innover. Av og til flakset en rav over henne, og en kald bris begynte å blåse. Et grøss gikk igjennom henne, men hun fortsatte å gå, men denne gangen mot sin vilje.

Impeari stoppet opp da hun var langt, utrolig langt unna. Hun var helt andpusten, og holdte nesten på å gråte. Først nå innså hun virkelig hva hun egentlig drev med, hva hun skulle gjøre. Men det var ikke bare det. Hun hadde snublet en del ganger, og grunnen var panikk. Hun visste ikke hvorfor, men noe gjorde henne helt urolig. Plutselig bled alt svart. Hun stivnet til, og falt over på siden. En mørk, død skygge bøyde seg over henne. og lagde en ekkel, leende lyd.

Shima begynte å virkelig bli nervøs nå. Hun ville IKKE videre. Hun skrek og klorte seg fast, men beina ville ikke avlyde. Hun ville ikke videre. Hun bet tennene sammen og tårene rant, og hun ble livredd. Hun fikk full panikk. "Ikke panikk.." sa hun lavt. "Panikk." sa hun og kastet seg avgårde motsatt vei. Hun ville ikke. Vingene var som om de var lammet, og hun bjeffet av engstelse. Klørne begynte å bli lengre, og pupillene tynnere. Øynene glødet såvidt. Tennene begynte å stikke ut av kjeften på henne, men hun gråt fortsatt. Hun bare la seg ned og ble liggende med åpne øyne. Hun stivnet sakte til, og lukket øynene.

IM: Altså, jeg har helt glemt å si ifra, men siden Shima er halvt demon, kommer demonen hennes bare fram hvis hun VIRKELIg trenger den, ikke i panikk og slikt xD Og du må også finne ut hvilket dyr demonen sine aspekter er. (Fordi Demonene får ikke naturlig lengre klør og tenner)


Deadly sukket og så rndt seg. Det hadde gått veldig lang tid nå, og solen begynte å gå ned. ''Kommer de aldri tilbake?'' Sa han og stirret bekymret inn i skogen. De kom vel...

De blodrøde øynene hennes åpnet seg sakte opp, og de syltynne pupillene gled fram og tilbake. Hvor var hun? Hun kom seg på bena, og så seg rundt. Så..Langt ned det var til bakken. Hun nølte litt, men da lot hun også merke til att stemmen henens var...anderledes. Den var mørkere, mer kvinnelig. Hun så nok en gang rundt seg, denne gangen med hele hodet. ''Domevere Succubus'' Sa brått en stemme bak henne. Hun snudde på hodet, og sperret opp øynene. Der stod noe som lignet en..vel, hun visste ikke hva. Den stod på to ben, hadde glødende, grønne øyne, hadde ikke pels, men...Hud. Det mørke håret hng nedover skuldrene, og over de korte metallklærne. Den hadde lange klør, tykke horn ut av hodet, og en tynn djevel hale, sånn som Shima og Bloody, men lengre, og den hadde noen veldig små pigger. Samt var føttene hover.

''Hva..'' Sa Imp...Eller, Domevere, og gikk bakover. ''Jeg? Haha, jeg er en Succubus. Du har vel aldri sett en som meg før..'' Sa denne kvinnelige skapinngen, som så ut som ett demonisk menneske(Noe som ikke Impeari kunne sette punkt på). ''Vi drepte deg..'' Fortsatte den, og lo en hånende, syk latter.
Impeari rygget bakover, og ørene lå hardt mot skallen. ''Vi skapte deg på ny. Nesten som å bli født på ny, men med en allerede perfekt kvinnelig kropp...Som vi alle Succubuser har..'' Sa den og smilte. ''Du blir vandt med det. Vi møtes nok en gang, Domevere...'' Plutselig forsvant den i noe mørk, rødlilla røyk, og alt bled stille. Nå skjønte Impeari, Rettelse Domevere, hvor hun var. Hun var i en mørk hule, og strakts hun skjønte det, føk hun ut.

IM: Ah, takk for forklaringen x] Og Shima's demon kan vel være... En... Flaggermus? 83

Shima lå der, på den kalde bakken. Alene og forlatt. Vinden hylte mellom trærne, og ravner fløy over henne. Vingene lå helt feil, brettet på en måte. Og var det noe håp igjen, eller ville hun bare råtne opp...?