Blooming Desert Rose (RP, Alle MÅÅ/kan komme :3)

Neko prøvde å finne på noe så si som skulle oppmunte dem, men fant ikke på noe. Hun satte seg trist ned i sanden mens hun så mot Luo pg Erodead

"Jeg kan riktignok klare meg uten vann i dager, ja, uker, men ikke evig." sa Motivo og så ned på potene sine.

"Jeg er helle rikke så avhengi av vann",sa Neko. "Det lengste jeg har klart å holde meg noen gang er...en måned"

"Det var det jeg nettopp sa.." mumlet han vennlig men litt trist.,.

IM: Forkortet veeeldig her O,.o x]]
Lag en ny ulv, Shaedow >: D Nøwda, bare kødda ,*

IM:.

Luominen sukket. ''Akkurat som jeg fryktet...'' Hun så opp fra sommerfuglen, og opp mot den blå himmelen. ''Vel, brønnen virker veldig dyp, og..'' Hun så ned på de andre. ''Har dere egentlig ett mål ved å komme her?''

"Jeg vil tilbake til skogen... Eller opprette en flokk... Men kan ikke opprette flokk alene, og... Det vil bli vanseklig!" han så ned og knyttet neven...

Motivo sukket. "EroDead, hvis du har det smykket når du har funnet deg en make og får lov til å opprette en flokk, kommer du aldri til å få noen medlemmer. Du, eller vi må finne en måte og få det av deg." sa han og så på EroDead.

Luominen la seg ned, og snudde seg rundt så hun lå på rygget. ''Skogen..'' Sa hun lavt og så drømmende opp på noen få, tynne skyer som hadde dannet seg på himmelen. hun ønsket å se en skog, være i en skog...Kansje det var det beste? Å dra vekk fra dette ville dansers tempel, og utforske verden rundt seg? Men det ville bli vanskelig. Selv kunne hun klare å dra langt i ørkenen, men kunne de andre?

"Skogen er nydelig..." sa han og smilte litt. Han satte seg opp i en sittende stilling. "Men jeg vet ikke om du kan takle og overleve temperaturforandringen. Den kan bli temmelig kaldt for deg med en slik tynn pels. Jeg klarer å reise til skogen igjen, men dere andre..." sa Motivo og sukket... igjen.

Neko bestemte at hun ville glemme sorgen en stund, så hun la seg på rygg og så opp på noen skyer.

"HM-.." sa Erodead...

Neko snudde litt på hodet og så på EroDead.

"Du har sagt lenge at du skal få av kjedet mitt nå... Men hvordan kan DU det?" spurte han og hevet et øyne bryn.

"Når månen står som høyest..." mumlet han lavt. "Da kan jeg smuldre det opp tilbake til der det en gang hørte hjemme..." sa han og så mot himmelen. "Kom.." sa han og reiste seg. Han løp ut av templet og gikk opp på en opphøyd sanddyne. "Sett deg her." sa han og pekte ved siden av han selv.

Neko lå der og fulgte med dem.

"Men hva er vitsen... Jeg kommer aldri til å skaffe meg en flokk..." han gikk trist og saaakte ned igejn.

Luominen trakk hodet opp og så bort på dem, før hun snudde seg rundt så hun lå på magen. Hun skakket forsiktig på hodet og fulgte med.

Neko så trist opp på EroDead.

"Hva er det, Neko?" spurte han trist...

Luominen sukket. ''EroDead, hvor gammel er du?'' Hun rettet ørene framover og stirret på han.

Neko så på han. "Bare at jeg synes synd på deg",sa hun med en trist, men myk stemme.

"Nå.. Ånei, EroDead. Det er for seint. JEG kan ikke hjelpe deg lenger. Denne stunden er bare hvert 7. år..." Motivo sukket og gikk tilbake til templet.

"Det går nok ikke, da,.,. Det må ta lengre tid",

Neko syns enda syndere på EroDead, så hun gikk bort til han og satte seg ved siden av han. Hun fant fremdeles ikke på noe ompmuntrende å si.