In the hotness of a desert (R)

Tittelen er uoppfinnsom, men nå har det seg sånn at Mra, Mao og jeg ikke har så geniale hjerner for øyeblikket 8'D
Dette rollespillet skal bli stort, yay, og vi har til og med en plan, og ikke bare det, vi har en meget god plan 8D

Mine roller: Rosalina og Amehreda
Mra's roller: Cahtrozar (I think. c:)
Mao's roller: Emortale og han derre hvite ulven uten navn. 8D

---xXx----------------------------------------

Sand virvlet opp med vindpust som av og til dukket opp, og trykket fikk den lyse massen til å fly som iskald snø i et vinterlandskap. Men her ble det aldri vinter, allikevel føltes det som om sanden bestod av snø når den berørte andre gjenstander som opprinnelig ikke fantes i ørkenen.

En hvit, eller i alle fall lys skikkelse lå halvveis begravd i sanden. Pelsen dens var lysere enn sanden selv, men allikevel var den mer grålig. Det var en ulv, en liten, ung hunnulv som ikke taklet den hete luften. Hun hadde mistet bevisstheten etter å ha vandret her lenge, uten å finne en utvei eller andre ulver. Ikke en fnugg av sosialitet hadde hun følt på lenge. Hun hadde tynn, myk pels, men det var ikke nok. Hun var ikke født her, og derfor var hun ikke vant til denne varmen. Hun levde kun på vann, men det gikk minst to dager før hun vant en ny. Om hun var heldig, fant hun en mus. Pelsen hennes vaiet såvidt i luften før et nytt vindkast strødde mer, lys og tørr sand over den slanke kroppen og begravde den enda mer enn det den var.

I motsetning til henne, så var det en annen ulv her som faktisk var bevisst. Nok en hunnulv, en blågrå en, og navnet hennes var Amereda. De trinne potene hennes med hvit underside beveget seg elegant gjennom sanden, og den var ikke like het for henne som for den andre bevisstløse, for hennes poter var lyse under. De hvite øynene med en liten, svart pupill så seg rundt, smålig forvirret. Amehreda hadde nettopp ankommet, ned fra det store fjellet som gikk gjennom hele Skarenaar. Hun senket hodet og gikk med lengre skritt, før hun stoppet og så seg rundt. Ingeting. Bare sand og stein. Hun sukket hest og vendte ørene i alle retninger før hun trippet videre.

IM: yay. 8D Ekstraordinær blah blah: den der hvite ulven, kommer ikke enda, fordi den mangler at jeg har satt inn skjema, og vel.. et etternavn. ._. Vurderer Elegiar som fornavn, da(fant den på free-names-sida på WPD, og yes, Mra har funnet det opp~) >3

En lyse brun, tynn, og halvstor ulvinne med mørkere brune flekker og markeringer på seg kom vandrende igjennom det tørre, stekende, men vindfulle landskapet.
Alt denne ulvinnen kunne se, var sand og sandbakker. Og kanskje noen få steiner, men det var virkelig få. Hun stanset og lukket øynene halvveis igjen da det kom et nytt vindpust som gjorde at nærmest et sandteppe blåste over henne, og som vanlig fikk hun sand i øynene. Ikke visste hun hvordan hun hadde kommet i denne retningen. Såklart var hun jo på leting etter et varmt sted, men helst et sted som var litt mere...frodig. Med masse trær og vann. Noe hun virkelig begynte å savne nå, ettersom hun beynte å bli tørst. Og når hun tenkte seg om, virket ideen hennes, den å rømme fra Beluri, Marrok og Shima, dummere nå enn før.

Emortale hevet oppmerksomt den ene poten og så seg rundt. I allefall prøvde etter at hun hadde fått strevd litt med å få sanden ut av øynene. Heldigvis kunne hun akkurat klare varmen, på grunn av den tynne pelsen sin, men fortsatt, ingen tegn til noen levende skapninger. Så ettersom hvis hun ble her i lang tid i den stekende sola, alene, uten mat eller drikke, ville hun jo dø før eller siden.

Den høye hannulven dro føttene sakte gjennom sanden. Han gikk ikke sakte på grunn av utmattelse, nei, han gjorde det for å nyte det. Sanden var så varm under potene hennes, og sandkornene var så fine og små at de føltes myke. Likevel savnet han myrene litt, før han var tørr i halsen. I myrene var det vann nesten uansett hvor man snudde seg, mens her måtte man lete lenge. Dessuten hadde ofte noen slått seg ned ved vannene, blandt annet jegere, s han var heldig om han fant noen uten at det var blitt til en leir. Han sukket tungt og løftet hodet opp mens han så på den helt blå himmelen. Ikke en eneste sky i sikte. Nå kunne han virkelig ønske at det var noen slags trær her, men det nærmeste som kastet skygge han fant var...fjell.

Han stoppet opp og så seg rundt med blikket, til han fikk øye på en topp dannet av det oransje stenmaterlaiet. Han smilte svakt og labbet mot den, denne gangen fortere, helt til han kjente noe stikke han i bakbenet. Han klynket lavt og dro benet til seg, og fikk øye på en skorpion, omtrent like stor som en fjerdedel av han selv. Den hadde en mørk sandfarge med røde skjær, og klørene dens åpnet og lukket seg mens halen fulgte den minste bevegelse Cahtrozar, ulven, gjorde. Han rynket på pannen og tok noen skritt bakover, senket hodet og bøyde det, og løp rett inn i den monstrøse skorpionen. Han hørte en knusende lyd da de massive hornene traff skorpionen. Han rygget tilbake, og holdt blikket på skorpionen som sjanglet frem og tilbake, før han fnyste, snudde seg og gikk bort til fjellet. Solen var på andre siden, så det ble kastet en heller ganske stor skygge over han. Heldigvis var solen på vei mot kveld, så han trengte ikke vente lenge på kulden. Han la seg ned i skyggen, strakt ut og skulle akkurat til å lukke øynene, da han skimtet en hvit skikkelse som lå i sanden lengre borte. Han hevet et øyebryn, og for første gang på en stund merket han lukten av en annen ulv. Han strakte halsen opp for å se bedre, og det var ingen tvil om at den var en hunnulv som lå der, bevistløs.

Amehreda stoppet snudde på hodet og skakket svakt på hodet samtidig som hun hevet et øyebryn. Øreringen i øret hennes reflekterte sollyset og dunket forsiktig inntil hodet hennes. Ørene hennes lå likevel såvidt bakover, slappe, på grunn av varmen. Det rykket svakt i dem, før de reiste seg sakte opp. Hun hevet den ene forpoten og hevet snuten høyere opp. Ingen ulver, ingen andre skapninger, ikke enda. Amehreda sukket nok en gang, bare denne gangen var det mer irritert. Det ville nok bli lenge til neste gang. Hun likte å være i nærheten av andre, eller... Bare en, men når hun var slik alene ble hun litt nervøs. Hun begynte å gå i den varme, myke sanden igjen. Hun var verken anpusten eller over-opphetet, men allikevel var hun litt slappere. Tross alt, hun var født i Catrianenelas Nordlige skoger, og det var vel ikke akkurat det man kunne kalle...en ørken.

Rosalina, den lyse, halvveis begravde ulvinnen lå fortsatt stille. Hun kunne fremdeles ikke føle eller høre ting i nærheten, slik som hun kunne for en stund siden.

Cahtrozar så rundt seg med blikket, før han sukket tungt og reiste seg, og bar seg ut i solsteken igjen. Hvis ingen andre vekket henne, kom hun definitivt til å bli begravd av sanden. Sanden svirmlet så vidt litt opp rundt potene hans, men ellers var det vinden som blåste. Han gikk helt bort til hunnulven og studerte den rosaaktige og hvite pelsen hennes, før han dultet svakt borti henne med poten. ''Hei, du der.'' sa han litt høyt, for så å himle med øynene. Selvsagt. Hun var besvimt, hun kunne ikke høre han. Han senket hodet og dultet borti hodet hennes med snuten, før han så seg rundt med blikket. Det var ikke noe vann å se.

Han stod og tenket noen minutter, før han snudde blikket over på hunnulven som nesten var begravd halvveis. Om det ikke hadde vært for at hun pustet, hadde han ansett henne som død. Han slapp ut et tungt stønn, før han bet tak i flanken hennes og dro henne med under skyggen av fjellet igjen, og la henne ned så nærme fjellet han kunne. Det var typisk. Han hadde allerede seg selv å ta vare på, og når han endelig trodde han kunne slappe av litt, møtte han selvsagt en skadd en. Men nå hadde han bare latt den bli liggende om det var en hannulv. Å hjelpe hunner var...anderledes. Han la hodet ned på potene og fnyste vekk noe sand fra snuten, før han flyttet blikket opp på en liten sverm av insekter.

Emortale så opp og prøvde å merke tegn til andre, hvis det i det hele tatt var noen andre her. Vel.. det måtte vel egentlig være, for det var jo nesten ingen steder i bunn og grunn som kunne være helt forlatte. Men hvem visste hvor langt hun måtte vandre for å finne noen. Hun fortsatte ned en stor sandyne. Solen var heldigvis ikke på sitt høyeste punkt akkurat nå, så det var heldigvis ikke stekende varmt. Da merket hun det. En svakt lukt av andre ulver. Halen hennes begynte å veive svakt frem og tilbake, mens hun så opp over bakken.

Plutselig sviktet sandbakken under henne, og hun styrtet nedover i en nærmest sittende stilling, mens hun prøvde å klore seg fast. Noe som var umulig, ettersom det ikke var noe hun kunne gripe fast i. Til slutt da hun skled i full fart nedover, og kom ut på noe flatere område klarte hun å stoppe, heldigvis. Men til all sin uflaks så hun at hun nå var på den andre siden av den bratte sandbakken, når hun egentlig skulle vært på den helt andre siden etter at hun hadde kjent lukter av ulver. Men det var ikke vits i å prøve å gå opp dit igjen nå, for sanden kom bare til å svikte henne slik at hun ville skli ned på nytt. Hun reiste seg og prøvde å riste ut all sanden fra pelsen sin mens hun så i retningen fremover. Bakken var heldigvis ikke så lang, så hun kunne jo bare fortsette den veien slik at hun kom på den andre siden igjen, og om hun var heldig ville hun kunne klare å spore seg frem til den lukten hun hade merket av andre skapninger. Den var veldig svak, men hun merket at det var noe der.

Et svakt rykk gikk gjennom den ene forpoten poten til Rosalina idet hun ble dratt inn i skyggen av fjellet. Hun sverget på at hun kjente noe, ja, hun. Hun pustet lettere nå, eller hva man ville kalle det- Hun pustet bedre.

Amehreda snudde det ene øret bakover og hevet øyebrynet på nytt. Hun snudde seg og hoppet såvidt opp fra bakken med forbeina, men hun så ingenting- Selvom hun hadde hørt lyden av ganske mye sand som var i bevegelse. Hun løftet den ene forpoten og gned vekk noe sand i ansiktet før hun skar en irritert grimase og snudde seg rundt slik at sanden danset rundt henne i et sekund før den la seg rolig igjen, og deretter begynte hun å gå videre.
Plutselig spisset Amehreda ørene og satte forbeina godt ned i sanden. Hun kjente lukten av en ulv- Ikke bare en, men flere. Et fornøyd, smålig sinnsykt(Hver gang hun smiler er det smålig sinnsykt. c:) smil bredte seg over munnen hennes. Men hun visste godt at hun ikke burde ta gleden på forskudd. Men det var ulver, hennes egen art. Hva var vel bedre enn å kjenne lukten av dem når man har vandret alene i lang tid?

Cahtrozar flyttet blikket tilbake på den lyse hunnulven da han hadde skimtet en bevegelse i hjørnet av øyet. Han hevet svakt et øyebryn og dro seg bort til henne, og så over henne med et nysgjerrig blikk. Jo, hun pustet lettere nå, men hun var enda ikke våken. Han slapp ut nok et sukk og dultet borti hodet hennes, selvom han tvilte på at det hjalp noe mer enn de andre gangene.

IM: Wow. Lite.

Emortale begynte å gå videre i et joggende tempo mens hun så opp etter bakkekanten etter en lettere vei opp. Siden hun løp med ansiktet vendt mot solen, begynte hun å bli mye så varmere. Men det viste seg at det var lengre å gå enn hun trodde. Men det var hun egentlig forberedt på ettersom landskapet var så øde, slik at det så kortere ut enn det egentlig var. Hun sukket lavt og smålig irritert før hun satte opp farten mens hun begytne å få en mer anspent og stressende følelse blandet med angst. Ikke visste hun hvorfor, men om hun hadde feilet helt og det ikke var noen der, ville hun rett og slett bare gi opp.
Men endelig, bakken ble lavere og lavere, og mindre og mindre, og endelig kom hun frem slik at hun lett kunne komme seg opp og på andre siden. Og der. Et stykke unna skimtet hun to prikker. Det var ikke lett og så hva slags skapninger det var, men utifra lukten ville hun anta at de var ulver. Hun satte opp farten, men selvfølgelig stormet hun ikke rett mot dem. Bare hun ikke mistet synet av dem, nå som det kom enda en ny liten sandstorm.

Rosalina klynket lavt idet Cahtrozar kom borti hodet hennes- Ikke fordi det gjorde vondt, men hun skvatt. Hun åpnet øynene svakt og reiste på hodet, og da hun fikk øye på Cahtrozar åpnet hun de blålige øynene helt opp og la seg sjanglete over på magen mens hun så opp på han med hodet senket. Hun håpet at han ikke var så farlig eller brutal som han så ut. Rosalina la ørene svakt bakover og klynket en gang, nesten lydløst.

Amehreda gikk med enda lenger skritt. Det viste seg at det var en blandet, sterkere lukt fra en retning og så en svakere fra en annen. Antakeligvis var det flere ulver i den ene retningen enn i den andre, spørsmålet var hva hun skulle gjøre. Hun spant rundt i sanden igjen og begynte å småjogge mot den svakeste lukten.

Cahtrozer studerte de blå øynene hennes, før han la hodet på skakke og smilte varmt. ''Hallo.'' sa han med smilet fortsatt om munnen, før han trakk seg litt bakover for å ikke virke altfor frampå. Han ristet lett på hodet for å få vekk noe støvkorn, før han lå hodet sitt på potene og så på henne. ''Du kunne ha dødd ute i solsteken...'' sa han og snudde blikket rundt, og så ut mot en liten sandstorm.

Emortale stanset og så på dem. Hun senket hodet og begynte å lukke opp i været. Hun strakk på nakken før hun så på dem. To uvlver. Sikkert et par, etter hennes egen mening, men hva gjorde de her i Trafrara..? Hun skakket på hodet og studerte dem før hun snudde seg brått og kejnte en annen, men litt mere truende lukt. Av en annen ulv. Hun så ned i sanden før hun snudde seg og skulle se på de to andre ulvene igjen, før et nytt sandteppe blåste opp og omringet henne. Hun hoset og veivet ut i luften etter sanden med den ene poten.

Rosalina rettet ørene opp og smilte svakt. "Hello." sa hun lavt, redd for at stemmen skulle svikte ettersom hun følte at hun var litt ustødlig ennå. Hun kremtet lavt og støttet seg opp med det ene beinet samtidig som hun løftet hodet til normal høyde.Hun svelget da hannulven nevnte det siste. "Jeg mente ikke å være til bry.." svarte hun, litt høyere denne gangen, med den klare stemmen sin. "Rosalina, Rosalina Ferolynn." sa hun idet hun reiste seg smålig ustødig opp, for å så neie dypt. Hun trakk pusten, såvidt skjelvende da hun tenkte over på nytt at hun faktisk kunne dødd her samtidig som hun lot blikket gli over de lyse sanddynene. Hun så på den høye hannulven igjen og viftet noen ganger slapt med halen mens hun skakket såvidt på hodet.

IM: *Drite i Rosalinas farge* c:

Amehreda tasset raskere med flytende steg. Det kunne se ut som hun valset rundt i sanden, selvom hun faktisk ikke gjorde det. Hun stoppet og så seg rundt med et øyebryn hevet da hun kjente lukten ble sterkere. En hunnulv. Hun smilte det smålig sinnsyke smilet sitt igjen og åpnet øynene mer opp, ettersom hun hadde smalnet dem for litt siden da sand blåste opp i ansiktet hennes, deretter gikk hun videre mens hun så etter hunnulven som var her... ett eller annet sted i nærheten.

Cahtrozar så opp på den lyse hunnulven og smilte. ''Det går greit. Jeg kunne ikke bare la deg ligge der.'' sa han og ristet nok en gang på hodet, før han reiste seg opp på de lange bena så han nå så ned på henne. ''Cahtrozar Sephern.'' sa han og smilte, før han strakte seg bakover og gjespet, og grov de benfargede klørne ned i bakken.

Emortale sukket og satte seg ned. Om hun turte skulle hun nok så gjerne ha tredd frem til dem. Hun satte seg ned og så på forpotene sine før hun så bort på dem igjen. Men tenk om de hadde i hensikt å skade henne, om hun gikk bort til dem. Hun hevet hodet sitt igjen og ristet på det. En ny sandstorm kom, men denne taklet hun uten å få noe sand i øynene, heldigivs. Hun skar en grimase og skulle til å gå bort til dem da hun plutselig følte seg litt rar. Hun ristet på hodet før hun fortsatte fremover mot dem.

im:Jeg blir med! :3 Jeg sender inn Elya, og kanskje Alane etterhvert! :3

Elya, som fløy som en svart strek over himmelen, så ned på ørkenen under henne. Hun kunne ikke ksimte noen uvler enda, og godt var nå vel det! Hun hadde ennå ikke kommet over de to guttene, Ryky og Raxxy, som hadde prøvd å få henne til å innrømme noe som ikke var rett. Når hun tenkte på dem himmlet hun bare med øynene og landet ned o den myke sanden. De blå øynene hennes speidet rundt etter ulver eller andre dyr som hun kanskje søstet på hvis hun ikke var forsiktig. Hun gikk noen forsiktige skritt framover. Når hun gikk, kunne hun kjenne den myke sanden gli over de hvite potene hennes. Dette var vel ikke så værst, bare hun kunne finne noe vann. For hvis ikke, kunne hun ikke være her! Og hun måtte også finne seg noe å spise. Men ikke ennå. Hun måtte utforske stedet først!

im:Lite til å begynne med XD

IM: :3

Rosalina smilte større og viftet litt til med halen. Hun skakket på hodet og blunket da hun kjente en svak lukt av flere... eller enda en ulv. Hun ristet på potene og så opp på Cahtrozar. Ikke visste hun hva hun skulle si, men hun var mer enn takknemlig til det han gjorde. Hun ville liksom ikke være til bry, heller, eller uhøflig ved å bry seg for mye. Rosalina satte forpotene litt lenger frem og strakk seg, før hun tredde tilbake igjen og undret seg over hvem eller hva flere som var der ute i de nesten uendelige sanddynene.

Amehreda gikk inntil en slik oransje-aktig stein og sukket hest ...igjen. Her var det i alle fall skygge. Hun ristet brått på hodet da et eller annet insekt surret rundt ørene hennes, og hun stirret etter den.

Elya spaserte litt rundt og hun kunne kjenne lukten av andre ulver. Hun skakket litt på hodet og tok en liten slapp sving med halen før hun gikk litt nærmere uvlene. Hun trodde at hun ikke ville hilse på dem, men hun skulle bare se hvem det var. Luktene var ikke kjente, så da kunne det heldigvis ikke være de to dumme guttene hun hadde møtt. Og glad var hun for det! Hun gikk nærmere og nærmere før hun stoppet opp og stoppet på en sotr sandhaug. Nedenfor og litt bort kunne hun se to-tre ulver ellere noe. Hun tok ett skritt for mye og sklei ned sandhaugen. "Ah, søren!" mummlet hun surt og reiste seg opp og ristet på seg. Heldigvis hadde hun ikke fått noe sand i øynene.

Cahtrozer spisser ørene og stirret utover sanddynene. ''Hørte du det?'' spurte han og flyttet blikket på Rosalina, før han snudde på hodet og så seg over skulderen, der han fikk øye på en annen hunnulv, nok en lys en, som kom mot dem. Han skakket svakt på hodet. Det var flere lukter enn som så. Han knep igjen øynene da vinden blåste noen sandkorn inn i øynene hans, men han klarte med en gang å åpne dem igjen. Han så rundt seg, og da fikk han øye på enda en...hunnulv. Han hevet et øyebryn, før han så på Rosalina igjen. ''De er vel ikke tilfeldigvis noen av dine bekjente siden de kommer så brått?'' spurte han og lo litt, før han flyttet blikket over på den første hunnulven igjen.

Emortale senket hodet sitt og begynte å gå litt saktere da hun la merke til at den ene, brune, og høye hannen så på henne. Hun så tilbake på ham før hun så på den lysere ulven. Hun svelget anstrengt før hun tok fatt og hevet hodet igjen før hun gikk rolig mot dem og satte seg ned omtrent noen meter unna dem. Hun så på dem før hun kjente flere lukter, men om hun snudde seg nå og prøvde å se etter de andre, ville hun virke frekk. Hun så på dem igjen og åpnet munnen. "Hallo der" sa hun og nikket og smilte svakt.

Elya så på de ulvene lengre fremme. Kanskje hun ikke skulle være så påtrengende. Nei, hun kunne være litt tolmodig nå. Hun satte seg ned i sanden, eller hun la seg ned. Hun så at en vind tok med seg sanden mo henne, så hun lukket øynene og holdt pusten til det var over. Da hun opnet øynene igjen lå det en liten haug med sand på henne. Hun reiste seg opp og ristet den av seg. Nei, kanskje dette ikke var ett sted for henne. Hun viste ikke helt. Det var for mye sand her, også var det jo veldig varmt i forhold til Irewyn, der hun var en liten tur. Hun likte seg bedre i Irewyn, men turte ikke å dra tilbake dit, redd for at hun skulle møte på guttene igjen! Vel, hun begynte å bli litt nysgjerrig på ulvene lengre fremme, men hun skulle la den lyse ulven få gå først sånn at det ikke ble så mye tull.

Rosalina nikket sakte, før hun så opp på han og ristet sakte på hodet. "Lukten virker beklageligvis ikke kjent.." sa hun og lo litt. Hun tok noen skritt nærmere og la hodet på skakke. Hun samlet alle beina under seg og la ørene litt bakover samtidig som hun trakk halen inntil kroppen sin da enda et vindkast berørte henne og tok tak i pelsen hennes. Om det hadde vært en ulv fra Ama Sedusas flokk, så visste hun ikke helt om hun hadde kjent den igjen... Hun var jo såpass ung. "God dag." sa hun høflig med den fortryllende, unge stemmen sin da hunulven kom nærme nok.

"Hallo." sa nok en stemme- Denne var hesere. Amehreda smilte det typiske smilet sitt, bare at dette var litt mindre, men fortsatt litt sinnsykt og forvirra.

Cahtrozar så på den lyse hunnulven og nikket sakte. ''Hallo.'' sa han og smilte, før han spisset ørene og snudde blikket over på den andre hunnulven, ikke den sorte, men en som faktisk var blålig. ''...Og hallo til deg.'' sa han og undersøkte fargene i pelsen hennes med blikket, mens hodet hans var svakt på skakke. Han hadde aldri sett en ulv med unormale farger på pelsen før. Han lente seg litt til siden og klødde seg med på siden av kinnet med bakbenet.

Amehreda smilte og lukket øynene, før hun gravde forbeina ned i sanden og satte seg ned mens øynene hennes så ned i sandbunnen. Hun åpnet munnen og lukket den igjen, før hun så opp til siden. Hun visste ikke riktig hva hun skulle si.

Rosalina neide til de to hunnulvene og skakket på hodet samtidig som hun viftet med halen.

IM: Uh. Kjempemye.

Emortale nikket og smilte svakt igjen før hun så ned og lot være å møte blikkene deres. Hun kremtet før hun så opp og inn i øynene deres, endelig. Hun skakket på hodet så på den andre ulvinnen igjen før hun nikket og smilte til henne også før hun så på Cahtrozar og Rosalina. "Beklager at jeg trenger meg på sånn.." Hun så opp i luften igjen. "men jeg var heldig som fikk øye på dere, må jeg si." Hun lo lavt før hun ble stille igjen og møtte blikkene deres.

IM: Ehe not much 'm afraid. >u<