Beautiful Wretch(R)

Mine roller:
Sy'Direm og Domevere.

Ja, dette blir litt vanskelig, ettersom jeg neppe tror at en Succubus vil miste sin sjarm og sin perfekte kropp.
Uansett, er jeg drita lei av Domevere. Hun er kjedelig å spille, og jeg klarer rett og slett ikke spille henne i et eneste rollespill lenger.
Jeg vil ikke gi henne bort og kan ikke slette henne- Hun er tross alt orginalt datteren av Deadly. Så da var det bare en ting å gjøre- Å forandre henne.

De orginale skaperene av Domevere, de som reddet Impeari fra et vandrende liv i sorg og tragedie, har latt merke til at Succubus kraften i Domevere svinner hen. Den sterke sjelen til den tidligere Impeari - som da ble enda sterkere av å bære på sorg- har lenge nok sovet i den demoniske verdenen. En annen demonisk kraft trenger seg gjennom den, en kraft som overgår forfalskningen av en perfekt sjel. Tiden dens har kommet for å bryte seg fri.

_________________________________xXx_______________________________

En stor svart sirkel formet seg på himmelen. Et lyn av ekte mørke slo ned i bakken, og svidde gresset rundt om den. Røyken samlet seg til ett hull, en portal, og ut kom to ulver, En rød og svart Succubus, og en grålig Warlock.

Vinden blåste sterkt, som om den besatt prøvde å viske vekk ødeleggelsen og gjenskape det høstlige paradiset i Catrianenelas hjerte. Ildfargede blader danset i vinden, og i spiraler og små tornadoer på bakken. Men i området rundt Warlocken, Eller Nekromanen Sy'Direm, hang det et evig skjold av sorg som ikke lot seg bryte opp av noen ussel skjønnhet. Han hadde sett det vakreste i verden. Ingenting kunne lenger lokke den tunge sjelen.

Domevere flyttet stadig blikket rundt. Ikke en eneste sjel var å se. Ingen dyr, og iallefall ingen hannulver, det var ikke vanskelig å vite. Hun snøftet en gang, før hun gjorde ett kast med hodet, og smøg seg intil Sy'Direm. Han kastet et blikk ned på henne med de iskalde øynene, før han snudde blikket tilbake mot engene. Domevere sukket og la sin egen vei igjen. Hun begynte å lure på hvorfor han var så stille- Vel, så var han kanskje det fra bunnen av, men han var virkelig stille nå. I tilegg hadde han hatt henne ute lenge nå, og de hadde jo ikke en gang møtt på noen de skulle slåss med. OG det var ingen her. Så han trengte verken å ha henne som pynt eller våpen akkurat nå.

IM: Whoo Hoo! Dette er noe Feanir bare MÅ se 8D Melder henne inn =w=

Feanir suste lett i luften. Hun hadde jo ikke annet å ta seg til, og hun hadde bare surret rundt i Catrianenela siden hun møtte Succubien som hadde så mye i mot henne. De blå øynene betraktet landskapet under seg vaktsomt før hun lente det gyldne hodet bakover og strakk på seg i luften mens vingene slo lett i takt med pusten hennes. Brått sperret den gyldne ulvetispa opp øynene. En mørk portal var der nede, og der var ingen andre enn Domevere. Feanir hevet elegant et øyebryn før hun senket hodet og tok en lett sving nedover og så ned på den andre grålige ulven som også var der. Sy'Direm, warlocken som hadde mye fra Shaedow, var der også. Feanir smilte svakt. Han hadde virkelig vært tapper som hadde gjort det. Hun kastet litt på hodet og landet lett ganske langt unna. Hun så kun to prikker i horisonten som var de to ulvene.

Domevere løftet blikket opp dit solen skulle vært. Kun ett svakt lys fremhevde formene på de gråe skyene som sikkert bar på regn. Hun ønsket virkelig ikke å bli våt, så hun håpet at Sy'Direm enten tok henne vekk igjen, eller at de i det minste gikk inn i et tørt område. Hun lukket øynene sine litt igjen, før hun trakk pusten, og åpnet dem på Sy'Direm. ''Hvor går vi hen, Mester?'' spurte hun med den vakre stemmen.

''Hit.''

Tenk det, han brøt stillheten sin. Men det ville ikke overraske Domevere så mye som det neste ville. Sy'Direm stoppet opp, og så gjorde Domevere og. Hun fulgte blikket hans mot et høy topp, med mange høye stener på toppen. Det stod som ett forlatt tårn, en mørk strek mot himmelen. Det så kjent ut...Alt for kjent ut..

Feanir myste svakt for å se bedre. De to ulvene gikk nærmere et steindekt område. Hun senket hodet og gikk lydløst frem noen skritt - Ikke at de andre kunne høre det, så langt unna som de var. Feanir sukket og stoppet opp. Det var vel galt å spionere, men hvorfor skulle hun hele tiden være perfekt? Hun kastet litt med hodet. Hun kunne stoppe med det nå, tillate seg selv flere ting. Hun snek seg nærmere, uten at det hjalp noe.

Sy'Direm satte seg ned på den rim-dekkede og kalde bakken, og satt med hodet holdt høyt. ''Du husker dette stedet om jeg minner deg på det.'' sa han kort, og snudde blikket mot Domevere. ''Det var her du ble gjort om til en Succubus av noen andre, sterkere Succubuser- Menneskelige, selvsagt. Jeg har hele tiden visst at du aldri ble skapt ut av den demoniske verdenen som en Succubus, men du ble gjort om til det.''

Domevere snudde blikket over mot Mesteren sin. Hun bøyde seg mot bakken, før hun la seg ned, uten å si noen ord. Hun hadde jo egentlig aldri tenkt over det. Dum var hun sånn sett. Hvorfor tok egentlig en så mektig ulv som han, henne som en av sine Succubuser? Hun var jo ikke en gang helt ekte! Men hva var det han skulle frem til med dette, uansett? Vis han virkelig hadde visst det og ikke satt henne fri tidligere, kunne iallefall ikke det være grunnen til at de var her nå.

Feanir anstrengte seg til det ytterste for å høre hvert ord de sa, til tross for den gode hørselen hennes. Hun åpnet øynene mer. Så Domevere hadde en annen side. Den skulle hun likt å fått oppleve, virkelig, etter det som hadde skjedd. Det ble utrolig kaldt å ligge slik langflat på rimet, så hun løftet magen litt opp fra bakken.

Sy'Direm sukket etter den lange pausen, og lukket øynene. ''Men jeg har hele tiden visst at du alltid har vært en demon. Og forbannelsem mellom de to demonene dine bryter snart. Snart vil du ikke lenger være en Succubus.''

Domevere sperret opp øynene. Pupillene hennes ble tynne, og hun slapp ut ett halvkvalt gisp. Men kunne så vidt høre ett kvalt ''nei', før hun senket hodet ned mot bakken uten å vise ansiktet sitt.

Sy'Direm snudde blikket mot henne. Han reiste seg opp og steakte seg, før han lå poten på hodet hennes og sukket. Han av alle burde egentlig aldri tatt Domevere som sin fra starten av. Jo, hun var helt lik som en Succubus, men alikevel...Det var i bunn og grunn sannheten til at han aldri hadde satt den ordentlige ''forbannelsen'' på henne, som gjorde henne hans. Han hadde bare gjort noe lignede. Hadde hun virkelig vært hans, hadde hun aldri kommet seg fri. ''Det er nok i natt, Domevere.'' Sa han med den hese stemmen, og rettet blikket opp mot skyene. Lettere sagt, var det snart.

Det var avgjort. Alt sammen. Hun selv, Feanir Chy'Mara, skulle våke over Domevere i hele natt. Selvom hun selv kanskje vsste om mye, visste hun ikke om alt, og det var virkelig interessant å få vite om ting som hun ikke hadde sett noe til før. Og dette var virkelig interessant. Men en ting til var også bestemt - Hun skulle tre frem om natten.

Et tungt sukk kom fra Domevere, før den unge Succubus ulvinnen rettet seg opp, og så mot klippen som skar seg opp mot den bleke høst-himmelen. Hun følte seg grusom. Hun skulle miste den perfekte kroppen sin, det perfekte...livet? Et øyeblikk sto alt stille for henne. Hun ble tatt som Succubus fordi livet hennes var grusomt. Ville all den smerten komme tilbake da hun ble seg selv igjen? Hun snudde på hodet, og så på Sy'Direm.
Men hun ville ikke spørre.

Sy'Direm så ned på de to sjelblå stenene på benpynten han hadde fått av Lady Shaedow. Egentlig viste han ikke noen særlig medfølelse for andre, heller ikke Succubusene, ettersom de tjente han.

''Takk...For at du var mesteren min denne stunden'' lød det fra Domevere, og hun trakk inn dyp pust. Hun løftet de svarte potene, og tok noen skritt mot klippen, før hun så på Sy'Direm med de vakre Succubus øynene. Hun bøyde seg dypt for han, og et stort glis kom fram. Hun hadde iallefall nytt det. Sy'Direm viste så vidt ett ite smil, før han reiste seg opp, og en svær inferno portal åpnet seg bak han. Sakte rygget han inn, og den lukket seg og ble til røyk da han var helt borte.

Feanir lo lavt med den vakre latteren sin av gliset til Domevere, før hun vendte blikket opp på den grå himmelen. Snart, snart. Hun strakk på forbeina og reiste seg. Hvorfor skjule seg, egentlig? Feanir strakk på vingene og hevet hodet, før hun la vingene inntil seg igjen. Men kunne Domevere ha noen sjelelige sår fra fortiden? Feanir smilte svakt. Om hun hadde noen, skulle hun gi henne starten på et nytt liv, med mindre smerte. Selvom hun hadde vært utrolig uveloppdragen for en ganske lang stund siden.

Domevere sukket tungt. Det var antakeligvis siste gangen hun så den mektige Nekromanen Sy'Direm, eller, Warlocken. Hun tasset opp mot klippen, og satte seg på den høyeste stenen i stendyngen. Hun følte seg uvel nå. Det var ingenting hun kunne gjøre. Absolutt ingenting. Hun måtte vente til natten- Når om natten, liksom? Hun sukket tungt. Vente var det eneste hun kunne gjøre...

IM:Vi spoler etter at du har skrivd, Gin xD

IM: K :3

Feanir satte seg ned med vingene inntil seg. Hun så mot Domevere med et såvidt trist blikk. Hun hadde virkelig medfølelse for nesten alle andre ulver. Hun la halen rundt seg og gynget sakte frem og tilbake med lukkede øyne, halvveis nynnende på en liten melodi.

IM:Its nighty time >D

Domevere så opp på månen som hadde klart å lyse seg frem gjennom skyene. Dette var hennes siste natt som Succubus, hennes siste måne i blikket...som Succubus. Men hun hadde ikke lyst til å være våken å vente lengre. Hun var alt for utmattet nå. Hun la den svarte og røde halen rundt bena, før hun krøllet seg sammen med potene under resten av kroppen hennes.

IM: >D

Feanir, som hadde sittet og gynget frem og tilbake hele tiden reiste seg og la vingene inntil seg. Hun tasset lett over den rimdekte grunnen, og satte seg ganske snart igjen. Hun var enda et stykke unna Domevere, men her så hun henne tydelig. Feanir gjespet litt, men hun hadde hele tiden blikket på Domevere.

Domevere sukket og så en siste gang opp på månen. Den kalde vinden hadde roet seg, og himmelen hadde klarnet opp og avslørte den store halvmånen. Hun så ned på rimbakken...Den glitret. Det var nesten over-magiskt å se på, å se på alt det naturen kunne gjøre som få andre kunne oppnå. Minnet henne nesten om Shaedow...
Uansett, jo mer hun tekte jo vanskeligere ville det bli for henne å sove. Hun la hodet ned på den kalde bakken, og sakte lukket hun øynene...Og kun det var nødvendig for forbannelser å bryte.

Plutselig sperret hun opp de to øynene, og ett sterkt, rødt lys skar seg ut av dem. Brått, nesten uventet fort, sprutet det blod opp foran månen, og danset en ukjent dans mens lyset av månen reflekterte dem. Så kom det. Et høyt skrik som skar seg gjennom luften, nesten drepende høyt. Domevere klarte ikke stoppe av all smerten. Noen ben strakte seg ut av ryggen hennes, mens blod drapp ned fra dem. Et mørkerødt slør av røyk begynte å danse mellom fingrene på skjelettet, og skapte et vev av skinn som dekte det, og skapte vinger.

Feanir åpnet sakte øynene og så på den blodige situasjonen. Hun hevet hodet og vred seg litt i å se all den smerten, men hun fulgte nøye med. Hun la ikke lenger merke til den glitrende, rimdekte bakken lenger, og hun så lenger ikke drømmende opp på himmelen nå - Hun så kun på hva disse demonene gjorde med den forsvarsløse ulven.

Domevere bøyde ryggen, og prøvde å vri seg unna smerten, men det nyttet ikke. Hun harket noen ganger, før hun hostet opp en pytt med blod, som hun så vidt kune legge merke til var der på grunn av alt det andre. Hun hadde sluttet å skrike, for det gjorde bare enda vondere å presse seg selv. Plutselig kjente hun at alt bak henne sluttet å bevege seg, og automatisk la vingene seg sammenbrettet intill henne. Hun hevet hodet igjen, og så bak på dem. Akkurat nå var det dekket av blod, og det var mørkt. Og kaldt, og vondt, og hun ønsket ikke å bli her.

Feanir gikk frem og balanserte seg mellom blodpyttene. Hun skulle til å si Domevere, men hun het jo kanskje ikke det fra første stund. "Vent." sa Feanir med den myke stemmen sin, vennlig, men litt strengt. Hun senket hodet og la vingene inntill seg, mens halen hang slapt ned.

Hun la ørene brått bakover, og snudde to livredde øyne rett mot Feanir, mens noen tynne strimler av tårer randt nedover kinnen hennes, og la etter seg noen mørke streker. Det gjorde enda vondt i ryggen. Hun visste ikke om vingene hadde lagt igjen ett åpnet sår, men hun våget ikke sjekke. Men det føltes ike sånn ut, så det var nok heller smerten av frykt hun følge.

Feanir så trist på tidligere Domevere. "Husker du meg?" spurte Feanir lavt og mykt. Hun gikk ved siden av henne og gjorde en bevegelse med poten, og alle mentale smerter forsvant. Hun så medlidende på tidligere Domevere.

Domevere senket hodet, og la seg slapt ned på den kalde stenbakken igjen. Hun ristet sakte på hodet, før hun kom på det. Det var jo hun som hadde vært med henne i Tempelet til Sy'Direm, så sant, så sant...''Jo...'' sa hun lavt med den pene stemmen, pen, men ikke forførende på noen måte.

Feanir nikket sakte. "Godt." sa hun og så opp på himmelen, før hun rettet det vennlige blikket ned på henne igjen. "Du skal vite, at jeg liker deg mye bedre nå enn før." sa Feanir og smilte svakt. "Det er forferdelig å se ulver som noe de ikke er - Spesielt deg, for du var allerede vakker i deg selv før du ble skapt til en Succubi." la Fea til lavt mens hun satte seg. "Og selvfølgelig nå."

Impeari senket hodet og så ned på seg selv. ''Jeg husker da ikke deg fra før jeg ble til en Succubi?'' Hun hevet hodet og så på Feanir igjen, med ett undrende utrykk i ansiktet.

Feanir kurret litt. "Antakeligvis, så tror jeg at du var lik før og etter at du var en Succubi. Jeg har jo sett deg nå." sa Feanir ut i luften og lente hodet tilbake. "Hva er det ekte navnet ditt?" spurte hun og så ned på Impeari igjen.

Impeari ristet sakte på hodet. ''Pelsen min så ikke slik ut..'' Sa hun og sukket en gang, og la vingene bedre over seg. ''Impeari.'' Sa hun kort. Navnet lød så kjent ut, samtidig virket det som om det var uendelig lenge siden hun hadde sagt eller hørt det.