Beautiful Wretch(R)

Damaran slepte beina etter seg, før han så opp mot fjellene. Kanskje... Det var den veien det ville være lettest å forsvinne fra, i hvert fall å gjemme seg. Hvem kunne vite...

Orcan rettet vingene helt vannrett og fløy i en bestemt høyde. Han begynte å nerme seg fjellene. Men... Det kunne bli umulig å finne Imp. Men. Det var nok her de hadde forsvunnet.

Impeari knurret lavt, men hun skalv samtidig, og gjennomskuet seg selv for lett. Myremnoth lo den mørke og skumle latteren, før han slo henne på nakken med den ene poten, og la de andre over forbena hennes. ''Så hvor skal vi starte? Ta litt ideer fra Mra, og disikere?'' Impeari ristet sakte på hodet, og en tåre randt ned kinnet hennes. Hun knep igjen, øynene. Akkurat nå ville hun heller gjemme ansiktet under potene hennes, noe som åpenbart var umulig.

Myremnoth senket hodet og fnyste, og mumlet. ''Så synd jeg ikke kan ha det litt gøy med deg først, Imp. Men det er alt for kort tid, og piner jeg deg for mye, kommer demonen...Jeg må nok drepe deg uansett'' Sa han og sleiket av henne tåren på kinnet hennes, før han bet fort tak i snuten hennes, så blodet startet å rende i strimler.

Orcan begynte å skjelve litt. Men ble alvorlig. Hvor i Shaedow's navn kunne de være? Han nermet seg fjellene, og subbet med benene så vidt nær bakken, og så seg om til alle kanter. Han myste, og visste at de måtte handle fort.

Damaran stoppet opp og så lenge mot fjellene. Frostrøyken stod som en sky ut av munnen hans. Han nølte ikke før han flakset hardt med vingene og kom seg raskt opp i luften. Han satte avsted mot fjellene og myste for å ikke bli blindet av tårene i øynene som den sterke vinden skapte. Han landet på en mellomstor stein oppe på fjellet og hevet hodet. Her var det definitivt mye kaldere, det var lett å kjenne. Han hoppet ned fra steinen og begynte å tasse med hodet opp i luften, klar til å reagere på den minste lukt.

Myremnoth spisset ørene da han hørte vinden's ul ble sterkere. Han snøftet og slapp taket i Impeari, før han slepte henne lengre inn i mørket. Så løftet han opp halene, og slo henne hardt i siden. ''Mistressen hadde sikker elsket å drepe deg selv....'' Han reiste seg opp og stelte seg over henne, og bet hardt tak i halsen hennes. Så dro han halene ut av siden hennes, og slo dem ned i potene i stedenfor.

Typisk nok, for Impeari, hadde demonen hennes enda ikke gjort sin antre. Hun kunne tenke seg hvorfor- Den hadde netopp brytt ut av en så sterk forbannelse at den egentlig skulle vare evig, så den kunne kanskje ikke vise seg før om en stund. Vel, aldri egentlig, tenkte hun. Dette var antakeligvis slutten. ''Vær så snill...I-ikke drep meg..'' klynket hun, selvom hun så vidt klarte å snakke på grunn av smerten. ''Jeg vil ikke..d-dø, livet mitt hadde akkurat startet på nytt...''

Myremnoth fnyste, og slapp taket på alle måter, men han stod fortsatt ovenfor henne. Han tenkte seg om. Smerten han hadde fått i straff var ikke pining, men det kunne drept han om Mihyre ikke hadde svekket seg selv. Og om man slo sammen all smerten Impeari hadde akkurat nå, var det kanskje den samme følelsen. Han lo ondt, og sleiket noe blod vekk fra ansiktet hennes. ''Nei...'' Sa han til seg selv, og rettet seg opp. ''Jeg ble skapt for Mihyre, kun for å tjene henne, kun for å pine og drepe hennes fiender...''

Orcan kjente en veldig svak lukt av blod. Det var umulig å si hvor den kom fra, men det hadde nok kanskje noe med Imperi og Myremnoth, å gjøre... Han foldet vingene sammen for fort, og traff bakken med et dunk, før han stønnet og reiste seg. Han jogget videre, og så seg omkring. Det var så mnge muligheter for dem å gjemme seg, her. Og det gjorde det så utrolig vanskelig å finne dem.

Damaran stoppet opp. Vinden ble kraftigere, men det gjorde ingenting. Han hadde noe... Noe...

Et fornøyd glis kom rundt munnen hans og han tasset lydløst mot lukten. Han lukket øynene et øyeblikk, men rett etterpå stanget snuten hans borti noe hardt. Damaran åpnet øynene og rygget noen skritt. En stor stein... Flott. Han trakk pusten før han dyttet til den hardt, og den trillet motvillig til side. Damaran stilte seg i åpningen og stirret inn på Myremnoth før han kastet seg inn i hulen og tok tak i det ene hornet til Myrem og slang han vekk. Han knurret høyt og stelte seg foran Impeari. Hele kroppen hans dirret av den kraftige knurringen.

Orcan hørte et kraftig dunk fra en diger stein, ikke så langt borte. Han sprang mot lyden, og fikk øye på en liten huleinngang. Kanskje...? Han tittet inn og knurret. Fort løp han ved Damaran og Impeari, som hadde blitt skadet. "Udyr!" Han klorte Myremnoth over kjeften, og boret en tann i nesen hans, før han hoppet unna dit han hadde stått, igjen.

Myremnoth reiste seg opp, og knurret dypt så det lød ekstreme ekkoer i hulen. Han sleiket vekk blodet rundt munnen, og så på Impeari som krøllet seg sammen til en sirkel, antakeligvis for å lindre smerten han hadde påført henne. ''Jeg vet vi møtes igjen en gang, Impeari....Gled deg..'' Mumlet han, før han hoppet ut huleinngangen, og så ut mot snøstormen. Han var ikke i humør for å slåss. Han hadde desuten ikke tid, han måtte samle kjøttet fra unge...Så hoppet han rett ut i snøstormen, og det siste man kunne se blant snøfnuggene, var at kroppen hans ble til en ravn, før alt forsvant.

Impeari klynket lavt. Hun skalv, både av ekstrem frykt, og av kylden. Hun var nesten redd for at de som nattopp hadde brutt inn var flere som ville skade henne, selvom hun nesten var sikker på at det var Orcan og Damaran. Men hun turde iallefall ikke se. Hun hostet opp blod, og krøllet seg enda mer sammen, med halen mellom bena.

Orcan knurret da Myremnoth forsvant, og stoppet da han så på Imperi. Han gikk forsiktig mot henne, og satte seg ved henne. "Går det bra?" Han skakket på hodet, og rykket smålig til da det kjentes ut som om det smalt inne i ham, før han så på Imp og Dam.

Damaran stod stille og pustet med noen surklende, litt ekle lyder før han roet seg og snudde seg mot Impeari. "Imp.." sa han og så ned på henne. Han så utrykksløs ut, men inni var han en helt annen. Ødelagt. Han senket hodet og så ned på henne. Han kunne ikke gjøre noe. Han snudde hodet mot Orcan med de nærmest uleselige øynene. "Du kan ikke tilfeldigvis helbrede?" spurte han utrykksløst og stirret på han.

Impeari klynket lavt, før hun åpnet ett øye, ettersom det ene øyet allerede var helt dekket av blod. Det var mørkt, så hun så kun to silhuetter av noen ulver, ikke mer. Men på stemmene kunne hun heldigvis skjønne at jo, det var Damaran og Orcan, og Myremnoth hadde dratt.

Orcan snudde seg og så på Damaran. Han smilte svakt, før det smalt i ham igjen så han rykket litt til. Alt gikk litt hulter til bulter oppe i hodet hans, akkurat nå. "Jeg kan forsøke" Nikket han alvorlig, og gikk mot Impeari, forsiktig før han la en pote på hjerte hennes så et blodrødt lys skimtet av henne. Sårene til Impeari 'størknet' og sluttet og blø, mens de fleste av dem grodde igjen. "J... Jeg kan desverre ikke gjøre mere enn det" Sa han og følte seg litt rar.

Damaran nikket alvorlig, men takknemlig til Orcan. "Imp? Hører du oss?" spurte han med en liten nelse tristhet i stemmen og dyttet forsiktig borti henne med oversiden av den ene forpoten før han tok vekk litt størknet blos som hadde rent over det ene øyet til Impeari.

Orcan svelget og så på Damaran, før han så på Impeari. "Imp?" Han svelget gråten ned i halsen, igjen. Det... Måtte bare gå bra.

Impeari lukket det ene øyet, før hun åpnet begge to, og så opp på silhuettene av Orcan og Damaran. Hun klarte ikke å snakke enda, og hun ønsket ikke det heller. Hun hadde det alt for vondt til å ha noe å si, smerten hadde talt sitt.

Orcan svelget og myste på Impeari. Ikke truende, heller ikke for å være spydig, men for å se på henne. Hun hadde det vondt. "Imp...?" Han skakket på hodet og så på Damaran med en usikker grimase.

Damaran sukket og lente hodet tilbake, før han senket det til vanlig posisjon igjen. Han reiste seg, og uten å si noe så han seg rundt, før han skjøv den store steinen for hulen. Han lot blikket gli fra Impeari til Orcan, og la seg ned men øynene lukket.

Impeari åpnet munnen for å si noe, men i stedenfor la hun hodet hardere mot bakken, og utstøtte ett klynk.

Orcan satte seg ned ved Damaran og Impeari, igjen, innatt huleveggen og stirret ned i bakken, før han slo seg mot veggen igjen og lukket øynene motvillig.

Damaran's ører la seg litt bakover da han hørte Impeari's klynk, og sakte sovnet han uten en lyd.

IM: Neste morgen? xD

IM: Ye xD

Impeari hadde ikke sovnet før sent siste natt, i frykt for at Myremnoth skulle vende tilbake og ta henne. Men av utmattelse hadde hun til slutt sovnet, og takk og lov, hadde hun også våknet opp neste morgen.

Damaran våknet og lot øyelokkene gli opp. Han løftet på hodet og så på Impeari. "Er det bedre nå?" spurte han log smilte svakt.

Impeari snudde blikket mot Damaran, og nikket uten å si noe. Hun brettet vingene mot seg, men ikke langt intill seg- men over seg. Hun reiste seg opp, og begynte å vaske vekk tørket blod som hadde festet seg i den svarte pelsen hennes. ''Fortalte jeg dere egentlig om han?''