In the hotness of a desert (R)

Emortales pupiller smalnet da hun hørte ropingen fra menneskene. Hun så seg raskt og panisk rundt før hun presset seg mot siden nærmere de andre. Hun nærmest dyttet kroppen inn i sprinkelene og så stort på dem før hun prøvde å finne en vei ut. Hun så raskt ned og sukket, men sukket var ikke lettet, det var bare noe hun gjorde for å prøve å slappe av litt. Hun tålte bare ikke tanken på hva de grufulle menneskene hadde tenkt å gjøre med dem. Hun svelget og så opp, men ikke ut av burstengene, det tålte hun ikke og dessuten følte hun seg mer avslappet når hun enten så ned eller på en av de andre. Emortale skalv svakt, eller nærmest dirret, før hun så svakt men håpefult men trist opp på Cahtroaz, og derretter på Rosalina som tydelig også var blitt veldig redd. Det var grusomt..

Elya skalv veldig, og hun var nesten på gråten. Hun hadde aldri opplevd dette! ikke som hun husket i allefall. Det var skikkelig fælt, helt forferdelig, å ligge i et bur. Og menneskene var enda værre. De var skumle, det syntes hun i hvertfall. Og hun var enda reddere for at hun ikke viste hva de kom til å gjøre med dem. Elya og de andre hadde jo ikke gojrt menneskene noe! Kanskje menneskene bare fanget dem for moroskyld elelr noe lignende? Hun håpet at det ikke var noe farlig elelr dødelig, for da ville hun rett og slett ikke! Vel, nå kunne jo ikke hun stikke av eller noe, så da var det vanskelig å bestemme skjebnen sin!

Cahtrozar reiste seg opp og presset snuten ut av sprinklene, og slapp ut enda et buldrende bjeff. Denne gangen var det ikke noe svar. Han kunne kun høre noe svak mumling fra menneske som hørtes trøtte ut, samt bålet deres som gnistet. Han kunne se at mesteparten av dem sov. ''Det ser ikke ut til at de har tenkt til å gjøre noe i kveld...'' sa han og smalnet øynene, før han trakk seg tilbake i buret og la seg ned med hodet på potene, og sukket tungt.

Rosalina sukket og tørket seg i ansiktet med den ene forpoten, før hun nikket og gled ned på magen. Et grøss gikk igjennom henne på grunn av den kalde luften. Hun lukket øynene og la halen over hodet.
Amehreda stirret fremdeles ut, før hun snerret lavt en siste gang og la seg på magen innerst i buret og sovnet kort etter.

Elya bestemte seg for å ta det litt rolig siden det så ut som om menneskene var trøtte. Hun gjespet litt og la seg ned. Så krøllet hun seg godt sammen og lukket øynene. Hun sov ikke ennå, bare tegkte litt på hva som kom til å hende dagen etter. Hun håpet på at det ikke var fælt. Så gjespet hun en siste gang og sovnet.

Emortale felte svakt en tåre men tørket den vekk med den ene poten før hun satte den ene poten oppå den andre og presset den hard ned mot bur-gulvet. Hun nikket svakt og uten å tenke la hun seg ned på magen som de andre. Hun la hodet sakte ned oppå forpotene og stirret inn i bur-stengene. Hun pustet lydløst ut og lukket øynene.
Like etter, fadet alt ut i svart og hun hadde sovnet.

IM: Neste morgen? c:

IM: Aye~

Cahtrozar våknet av sterke bevegelser, og lyden av noe som slo mot hard bakke. Han åpnet øynene sakte og så ut av buret. De var fortsatt på vognen, men nå var den i bevegelse. Menneskene hadde tydeligvis funnet en hard og fast vei midt i all sanden. I tilegg til det satt noen av dem på kanten av hestevognen, ettersom burene med ulvene var helt innerst i vognen. Det så ut til at de fleste sov, men han kunne høre snakkingen til de som holdt styr på hestene. Han fnyste og ristet lett på seg, og prøvde å legge seg bedre til rette, noe som var ganske umulig.

Elya mummlet noe i søvne før hun svatt og opnet øynene. Hun så seg rundt. "Å nei.." mummlet hun mørkt og surt, men samtidig stille. Hun hadde håpet på at det skulle være en drøm alt sammen. Vel, bortsett fra møtet med de andre ulvene. Hun så at Cahtrozar også var våken, men han så litt trøtt ut enda. Det gjorde sikkert Elya selv også. Hun satte i et gjesp før hun strakk forsiktig på beina sine. Hun kunne uheldigvis ikke strekke seg helt ut siden buret var for lite. Det irriterte henne litt.

Emortale åpnet øynene, og over natten hadde hun antakeligvis glemt at de var blitt tatt til fange av menneskene. Men så snart hun så burstengene og de andre som også var hun i bur, kom alt sammen tilbake til henne. Hun rykket litt til som et sjokk før hun kom til seg selv og satte seg. Hun svelget og kastet et forstyrret og forraktelig blikk over på de sovende mennene som lå litt unna dem. Nå merket hun at hun virkelig hadde vondt i siden, etter å ha ligget på det harde bur-gulvet. Hun så ned før hun endelig så opp på Cahtrozar og Elya som også var våkne før hun slapp ut et ulykkelig sukk men prøvde å smile svakt. "God..morgen" sa hun lavt og så på dem.

Elya så mot Emortale. Hun prøvde å smile stort, men det ble bare et svakt lite smil. "God morgen duh!" svarte hun og la halen tettere inntil magen.

Rosaline våknet sakte, og idet hun åpnet øynene så hun bare en masse sprinkler av metall. Hun sukket trist og så fortvilet på landskapet som rullet sakte forbi mens vognen trillet av sted. Hun så på Cahtrozar, før hun lot blikket gli over de andre ulvene. Det var trangt, og hun følte seg så ulykkelig. Hun strakk på de tynne beina sine og gjespet, før hun la seg på siden med ryggen inntil sprinklene.

Amehreda hadde våknet, men hun hadde fremdeles øynene lukket. Hun strammet øybrynene irritert sidne det skumpet sånn i buret. "God Morgen." stønnet hun lavt og hevet hodet samtidig som hun åpnet øynene og så opp i burtaket.

Emortale smilte svakt, men kunne ikke holde på det i mer enn noen sekunder før det forsvant, for det var ikke særlig stort å være glad over akkurat nå. Hun skulle akkurat til å reise seg, men når hun hadde kommet seg halvveis opp, kjørte vognen over en slags kul eller grop slik at vognen dultet kraftig til den ene siden og Emortale ble slengt hardt inn i siden på buret etterfulgt av et lavt smertestønn. Hun svelget og la seg skjelvendt ned på magen igjen.

Cahtrozar satt og stirret på menneskene. ''Vel, om de skal gjøre det så ille for oss, skal de få det samme tilbake.'' sa han fult med en mørk tone, før han stakk snuten ut mellom metallstengene, og bjeffet mange ganger etterfulgt av hverandre, buldrende bjeff, nesten som torden. Alle mennene skvatt til siden og våknet straks, og en ble så sjokkert at han rett og slett falt ut av vognen. Men siden vognen ikke gikk så veldig fort, kom han seg raskt om bord igjen. En av mennene snudde seg mot øynene, og han kunne se det onde smilet og de rynkede øyebrynene til Cahtrozar like klart som Cahtrozar kunne se irritasjonen i ansiktet til mennesket. Mennesket gikk bort til boret og slo til Cahtrozar hardt på snuten, men knapt et sekund senere kjørte vognen over nok en dump, og mannen ble slengt inn i sideveggen på vognen. Cahtrozar lo lavt, før han trakk seg inn i buret igjen.

Rosalina lukket øynene og klynket lavt før hun så på de andre med fortvilende, blålige øyne. Blåaktige hadde de alltid vært, men de var blitt fylt med fortvilelse etter at hun våknet opp i buret. Hun ville ikke miste håpet om å kommer herfra, hun hadde ikke gjort det enda. Det eneste som gikk i hodet hennes var hva menneskene ville gjøre, og hvordan de skulle komme seg vekk. Hun la ørene til siden og stirret ulykkelig ned mellom potene sine. Hun løftet på hodet og så på alt oppstyret som skjedde, før hun så på Cahtrozar og smilte svakt.

Amehreda ga fra seg et irritert stønn og stakk snuten ut mellom sprinklene. Det luktet kun mennesker og andre dyr, blant annet hesten som trakk denne vognen. Hun smalnet øynene og la ørene bakover da et av menneskene ropte noe høyt og vognen trillet fortere på den såvidt humpete veien. Det var langt i fra behagelig å ligge i et bur som dette, og det gjorde ikke så stort mye mer at denne veien var ujevn og hard. Hun kvalte en høy, sinnsyk latter da Cahtrozar skapte oppstyr. Istedet fortsatte hun å le lavt og hest for seg selv. På grunn av at hun følte seg så utrygg, drev det henne bre mer forvirret og syk enn det hun var fra før.

Emortale kunne ikke annet enn å smile svakt da mannen ble slengt inn i veggen. Hun så ned for å la være å le. Uansett. Jo mer hun tenkte over det, hva var egentlig hensikten med dette? Hvorfor ville de ta dem til fange, når de ikke hadde gjort dem vondt? Det kunne hun og ville hun bare ikke skjønne. Smilet forsvant da hun så opp på mannen som hadde truffet veggen tidligere, stirret på henne. Hun svelget svakt og trakk seg litt innover i buret sitt igjen.

Cahtrozar så over de andre ulvene, før han flyttet blikket tilbake mot mannen, og reiste seg opp- selvom høyden til buret kun var litt høyere enn halvparten av høyden hans. Han rygget så langt han kunne bakover, før han sparket til metallstengene så hornene hans kræsjet har mot stengene på andre siden der mannen var, og det smalt virkelig høyt. Mannen hoppet minst en meter bakover i vognen, og det var nesten så han tippet over ende og falt ut som den første. Mannen ropte noe med en sint stemme, før han plutselig snudde blikket mot landskapet, sukket lettet og tørket vekk noe svette fra pannen. Cahtrozar hevet et øyebryn og fulgte blikket til mannen, og da fikk han øye på noe som lettet sinnet hans også- en oase. Nå var det jo ikke sikkert at ulvene ville få noe vann, men det var lov å håpe. Han la seg ned i buret igjen, og det var behagelig da vognen endelig stoppet, og klovene til hestene ble stille

Rosalina spisset ørene og så ut mellom sprinklene på buret med et nysgjerrig blikk. Hun reiste seg ustødig opp for å se bedre. Syntet som viste seg for henne fikk henne til å logre. Hun håpet virkelig at alle fikk vann nå.

Amehreda kremtet og så ut da hun merket at flere av ulvene allerede var oppmerksomme på noe. Vann.

IM: Lite :c Byez, må gå :C

IM: Bai :<

Emortale så stygt opp på mannen som Cahtrozar hadde skremt og fått til å nærmest falle ut av vognen. Hun satte seg pent opp og rettet seg opp i ryggen før hun så ivrig ut igjennom sprinklene ettersom de andre også hadde begynt å gjøre det. Vann. Det var det hun så. Pupillene hennes fikk en normal størrelse, og Emortale selv fikk et mye mildere blikk nå, for nå var hun virkelig tørst, og som de andre, håpet hun inderlig på at de fikk noe vann.

Cahtrozar begynte å logre svakt da mennene som tidligere hadde vært sittende i vognen, begynte å pakke ut noen forskjellige ting, blandt annet noen treskåler. Med mindre de skulle lage mat til seg selv, antok han at det var til han selv og de andre ulvene. Han fulgte menneskene med blikket da de gikk mot vannet med skinnfelt, gamle vinflasker og skåler, og fylte opp alt sammen med herlig vann. Han ble enda mer tørst av å se på det. Han senket hodet og klynket lavt, før han rettet det opp igjen og gikk nærmere, og ventet ivrig på vannet.

Emortale smilte svakt og så på vannet der ute, og deretter på mennene igjen. Halen hennes veivet fort frem og tilbake, og det ble til slutt rastløs logring. Hun så bort på Rosalina flr hun så på Cahtrozar som også ventet ivrig på at de skulle få vann. Hun åpnet munnen for å si noe, men bestemte seg for å lå være, istedet hadde hun festet et bedende blikk på mannen som kom mot dem med vann.

IM: See ya tomorrow c: må gå her òg. :C

Elya, som alle de andre uvlene her, så på mannen med vannet. Hun klynket en gang og sank hodet ned. Hun så litt bedende på mannen. Så begynte halen hennes å logret svakt frem og tilbake. Så reiste hun hodet litt opp da han kom nærmere. "Håper at det er oss som skal få drikke det vannet der..." tenkte hun håpefult og prøvde så godt hun kunne å ikke sikle. Hun var så tørst at halesen hennes var litt sår. Så hvis det var deres vann, så ble hun faktisk litt glad!

Rosalina la hodet på skakke og logret, før hun så ut av buret med store, blå, bedende øyne. Hun spisset ørene og prøvde å få kontakt med noen av menneskene. Vær så snill, bare om det var litt vann... Menneskene måtte da gi de noe. Hun visste ikke hva de ville gjøre med henne og de andre, men hun antok selv- En ganske usikker antagelse- At menneskene skulle bruke ulvene til noe. Og de var ubrukelige uten å få litt vann. Rosalina la ørene bakover og utstøtte en klynk. Hun flyttet seg litt til siden slik at hun så bedre, eller at hun ble sett bedre.

Amehreda la seg ned i hjørnet av buret med et lavt, hest stønn og stirret ut på menneskene som fraktet vannet. Hun gjespet og sleiket seg rundt munnen mens hun fulgte menneskene med blikket.

Cahtrozar resite seg opp og presset seg mot buret da mannen med vannskplene kom tilbake. Mannen hoppet opp på vogna og satte vannskålene ned forann buret, men det var altfor langt unna til at noen av ulvene kunne nå det. Mannen så tenkafult på dem- antakeligvis lurte han på hvordan han skulle klarte å gi dem vannet. Han skjøv en av vannskålene helt intill Cahtrozar sitt bur, og med en gang bet Cahtrozar tak i kanten av vannskålen, løftet den opp og drakk alt vannet som kom rennende ned, før han slapp vannskålen rett ned og stirret på mannen. Mannen hevet et øyebryn, før han satt en vannskål forann burene til de andre ulvene i tilegg, for å se om de gjorde det samme.

Rosalina så på Cahtrozar og logret, før hun festet øynene på vannskålen hun fikk. Hun nølte litt, før hun raskt tok tak i kanten på vannskålen som Cahtrozar hadde gjort, og drakk vannet som sildret ned. Det var ikke like vellykket som Cahtrozar sitt forsøk, men hun var fornøyd. Litt vann hadde laget mørke flekker på halsen hennes etter at hun hadde sølt litt. Hun pep lykkelig og logret litt til, før hun satte seg ned.

Amehreda hevet et øyebryn, før hun gjorde det samme som Rosalina og Cahtrozar. Hun fikk også mesteparten av vannet i munnen. Hun smilte fornøyd og så opp på mannen igjen.

Emortale så på vannskålen som mannen skjøv helt bort til buret hennes, så det smalt i det. Hun rykket til før hun så raskt bort på Cahtrozar og løftet opp skålen etter munnen, fikk den akkurat på skrå inn igjennom sprinklene, men på grunn av det rant noe av det ut og det ble kun bare litt over halvparten igjen av vannet som hun raskt drakk opp før hun satte skålen på utsiden av buret igjen og så bedende og stort på mannen etter mere. Halen hennes gikk raskt men svakt frem og tilbake for nå hadde hun vært virkelig tørst. Hun nærmest trippet svakt på stedet mens hun så på de andre menneskene som fylte diverse rare gjenstander med vann.