In the hotness of a desert (R)

Elya ville egentlig ikke trenge seg på. men hun kunne ikke dy seg med å møte de andre uvlene. Hun gikk forsiktig frem til hun nesten var helt med dem. Hun neiet på en måte til dem for å ikke være uhøflig, men hun gjorde det ikke ås dypt.. Hun kremtet litt for å klarne tonen sin. "Heisann.." sa hun nærvøst med den mørke tonen sin og svelget. "Elya her.." fortsatte hun, litt mindre nærvøst og rettet hodet litt opp. Hun studerte ulvene litt. Alle var forksjellige, og fargen passet dem. Hun selv var litt kjedelig som bare var svart og hvit med blåe øyne.

im:Få¨r ikke til å skrive så langt D:

Cahtrozar flyttet blikket over på Elya, og smilte nok en gang. ''Cahtrozar her.'' sa han og snudde blikket over de nyeste hannulvene, slik at de forstod at han snakket til alle. Så stoppet han opp blikket på Emortale. ''Hvorfor det?'' spurte han og lo litt, og satte seg ned intill fjellveggen.

Amehreda så på de andre med et nesten sykelig utrykk i øynene hennes, som de som regel hadde- Ettersom hun faktisk var litt syk i hodet. Hun skjønte egentlig at ulvene trengte seg sammen eller prøvde å få kontakt med andre, ettersom det var ensomt her når man var alene. Hun gjespet og dro potene opp fra sanden. Hun nikket til Cahtrozar og åpnet munnen idet hun lot blikket gli over de andre. "Amehreda." sa hun og la halen til side mens hun smilte med øynene åpne.

Rosalina neide igjen, før hun trakk seg noen skritt tilbake, slik at hun kom nærmere fjellveggen, eller steinen. "Mitt navn er Rosalina Ferolynn." sa hun med et svakt, men høflig smil om munnen. Hun lot blikket gli over på Emortale, før hun la hodet på skakke mens halen gikk frem og til bake et par ganger langs sanden.

Emortale så på Cahtrozat før hun tenkte etter. "Jeg mener, det er ikke ofte man pleier å finne ulver på sånne øde steder, med mindre man leter godt nok." sa hun nikket svakt og smilte mens hun så seg rundt. Øde, og øde... Hun så ned igjen og bort på Elya. Hun reiste seg og tok et skritt nærmere dem. "Forresten" sa hun ganske lavt og så opp, "Mitt navn er Emortale Serphelynn Direheart." Hun satte seg på ny og så på Cahtrozar. Det var et flott navn han hadde, det samme med en unge, lyse ulvinnen. Det var bra at hun hadde turt å ta intiativ og tre frem til dem, ellers ville hun fortsatt ha gått rundt alene og dødd.

Elya nikket mot de andre og smilte vennlig. Hun gikk noen får skritt nærmere og satte seg ned. Hun var enig med det Emortale hadde sagt. Det var sjeldent man hadde møtt ulver på sånne øde steder som dette! Eller var det....? Hun kunne jo ikke huske å ha opplevd det før eller noe. Hun ristet umerkelig og svakt på hodet for å få tankene bort. Hun snudde hodet forsiktig mot Rosalina og så på den nydelige pelsen hennes før hun la seg i en passende stilling og strakk ut potene sine litt. Hun var litt trøtt, men det var vel uhøflig å bare gå.

Rosalina rettet opp hodet sitt og så mot solen. Den var gått bak en slik oransjelig stein eller fjell, og det var blitt mørkere. Rosalina knep øynene litt sammen da det blåste kaldt over dem, og et lite grøss gikk gjennom henne. I tillegg var det blitt kaldere. Hun la seg ned i sanden som fremdeles var litt varm og krøllet beina sammen under henne seg, samtidig osm hun la den pelsete, myke halen sin rundt seg.

Cahtrozar så over alle sammen i den nesten pinlige stillheten, men det tok ikke lang tid før den ble brutt av en rask, høy lyd, et smell. Han spisset øynene og spratt opp så han stod på fire, og så seg rundt med et fokusert blikk. Han så ingenting helt til en stor skorpion falt sammen litt lengre borte, rett etter det smalt for andre gangen. ''Hva i...'' mumlet han og så bortover mot den. Han kjente lukten av blodet dens, men likevel så han ingen åpene sår...eller, han så heller ikke hva det var som hadde drept den.

Elya reiste seg fort opp og så til alle kanter. Da hun fuklgte blikket til Cahtrozar, så hun en død skorpion. Hvordan hadde den dødd? Hun så seg rundt igjen, og nå i en liten panikk.

im:Srry, ikke mye ^^"

Rosalina fikk et redd utrykk i øynene og klynket lavt. Hun så seg rundt etter hva som lagde den grusomme, høye lyden. Hun selv kunne høre at hennes eget hjerte banket hardt mot brystet hennes mens hun skalv svakt.
Amehreda snudde rolig på hodet og reiste seg. Leppene hennes brettet seg såvidt over tennene hennes, men senket seg igjen. Istedet reiste hårene hennes på nakken seg høyt opp. "Hva søren" sa hun lavt og stirret sinnsykt og vaktsomt rundt seg.

Emortale reiste seg raskt og krummet ryggen mens hun så bortover dit smellet kom fra, og deretter på skorpionen. Hun svelget før hun så opp på Cahtrozar. Hunhevet hodet forsiktig og prøvde å se hva som hadde lagd smellet. Hun hadde aldri hørt noe lignene før. Hun skakket svakt på hodet og nærmest hvisket, "Hva kan det ha vært?" Hun fikk et mere mysende blikk og så fortsatt bortover, mens pupillene hennes smalnet seg. Noe godt kan det definitivt ha vært.

Cahtrozar hadde ørene spisset rett opp og var stille en liten stund, før han senket hodet, la ørene bakover, og flekket tennene. ''Mennesker.'' snerret han og snudde seg rundt, og hoppet opp på det lille oransje fjellet. Kun noen få meter unna var de. Solen lå akkurat litt over horisonten, noe som kun skapte en sort silhuett ut av menneskene, men han kunne likevel se dem. De hadde satt opp en leir der, og der var sikkert over fem av dem. En av dem satt og pusset på et slikt langt skyteredskap han hadde sett noen bruke mot krokodiller i myren før. Selvsagt kunne de se Cahtrozar like tydelig som han selv kunne se dem. De stirret på den store, piggete og hornede ulven mens de mumlet noe han ikke kunne forstå, så reiste den med skyteredskapet seg opp.

"M-mennesker?" mummlet Elya redd og skalv litt. Hun så opp da Cahtrozar hoppet på det orsnaje, lille fjellet. Var han ikke redd for å bli oppdaget? Det hadde hun vært om hun var han, trodde hun. Hun syntes han var gasnke modig som hoppet opp dit og spedet etter dem. Elya gikk litt opp, men ikke i nærheten av Cahtrozar. Hun tittet litt forsiktig opp fra ett sted og så at en av menneskene løftet opp en slags greie som hun ikke hva var.

Rosalina reiste seg og snerret pinglete. Cahtrozar hadde sagt det var mennesker. Hun hadde hørt om dem. Fæle, ondskapsfulle og grusomme var de i følge forklringene hun hadde fått. Men ennå visste hun ikke annet om dem enn det og det at de var farlige. Hun rygget noen skritt tilbake og snerringen endte opp i et klynk.
Amehreda lagde en sinnsyk, hvesende lyd som faktisk var snerringen hennes, og smalnet øynene idet hun reiste seg og stirret på menneskene. Hun løftet halen og blottet tennene svakt, men det var egentlig bare for å forsvare seg- Hun var langt i fra selvsikker, hun prøvde bare å jage menneskene unna, og samtidig roe seg selv ned. Hun... Hun hatet virkelig å være utrygg. Det drev henne bare vill.

Emortale senket hodet og knurret svakt og engstelig, sammtidig som hun rygget svakt bakover. -Mennesker. Hun hadde hørt mye forferdelig om dem, morderiske skapninger var de. Også det at de ofte drepte ulver, og andre dyr de kom over. Hun svelget så vidt det var og så på Rosalina, deretter Elya og opp på Cahtrozar. Hun stoppet opp og krummet ryggen svakt på ny. Henne selv var slettes ikke mye til... slosskjempe, for å si det sånn. Så klart hun kunne sloss om hun måtte, slik var det med enhver skapning, men dette fikk henne bare mere til å tenke over hvor heldig hun hadde vært som støtte på dem, Cahtrozar, Rosalina og Elya, for tenk om hun hadde havnet i en av fellene til menneskene eller lignene?

im:Må i dusjen, kommer snart tilbake

Cahtrozar hevet hodet høyt og snerret enda høyere enn det han gjorde før, men han var midt i siktet til mennesket. Om han gjorde noen altfor brå bevegelser ble han skutt. Han steg sakte ned fra fjelltoppen, i retning mot menneskene, før han gjorde en halv bue rundt dem mens han forsikret seg om alt de hadde. Deretter gikk han helt rundt og tilbake til fjellet, men han klatret ikke opp. Plutselig hørte han lyden av noe mye mer velkjent enn skytevåpenet- lyden av en buestring. Han så opp, og fikk øye på enda et menneske som hadde kommet ut fra et telt, og hanne nå pilen rettet mot han. Han, i motsetning til mennesket med skytevåpenet, så ikke ut til å senke det. Det gikk så fort av Cahtrozar ikke fikk reagert, så før han visste ordet av det var han truffet av en pil med en lukt han visste hva var- bedøvelse. Han hørte at alle de andre ulvene ble skutt en etter en, men mot slutten ble alt bare helt stille, og sort.

Emortale skulle til å bykse unna, i det hun ble truffet på siden ved magen med en bedøvelses pil. Hun vred hodet raskt mot menneskene før hun klynket høylytt og rakk ikke gjøre mer enn å falle ned i den myke sanden. Deretter ble det helt svart, og Emortale lå der bevisstløs midt i blandt Rosalina, Cahtrozar, Amehreda og Elya.

IM: Allright .. SPENNING, men det ble lite det jeg skrev og edit på grunn av.. det. 8D

IM: DUMDUMDUUUUM.

Rosalina klynket lavt og sank på knærne ned i sanden, før hun stønnet lavt- allikevel var det smålig fortryllende, som stemmen hennes- lukket øyne og ble liggende bevisstløs i den lyse sanden nok en gang. Men denne gangen ville hun ikke bli liggende så veldig lenge...
Amehreda hveste før alt ble sort, og hun ble stille.

Elya prøvde å løpe for å gjemme seg, men akkurat da hun så ett sted ble hun truffet av pilen. Hun kjente seg svimmel og ville flale over, men prøvde litt til. Dessverre gikk det ikke! Hun falt over ende, blunket ett par ganger med de trøtte øynene og sovnet.

Da Cahtrozar våknet, var det første han merket kulden. Den var intens. Den blåste ikke, men luften var rett og slett iskald som om det snødde. Han åpnet øynene sakte og skulle til å strekke seg, men fikk ikke strakte noen av bena ordentlig ut før han traff noe hardt. Han blunket noen ganger og lot endelig merke til at han var i et rustent metallbur. Han snerret høyt, og av instinkt prøvde han å stange seg ut med de kraftige hornene, til ingen nytte.

Emortale gjespet før hun åpnet øynene, men så ikke noe særlig, siden hun nærmest lå med ansiktet presset ned i 'gulvet' som var i buret. Hun skulle til å rulle seg over på siden, men lot være. I stedet reiste hun seg rolig opp, men til all sin forferdelse var alt hun kunne se burstenger, og Cahtrozar, Rosalina og Elya i andre bur. Hun sperret opp øynene og presset seg inn i hjørnet på buret mens hun begynte å skjelve svakt. Hun svelget og prøvde konstant å presse seg ut igjennom sprinklene. Noe som da ikke funket.

Elya opnet øynene sakte og forsiktig. Hun gjespet litt og strakk på seg. Hun skvatt plutselig til og hoppet litt bakover. Hun dunket hodet opp i et tak eller hvadet nå var. Hun var i ett bur! Men hvordan hadde hun havnet her? Å, nå hukset hun. Det var ett eller annet menneske som hadde truffet henne med noen slags piler osm fikk henne til å sovne. Men hvorfor skulle de ta henne inn i et but? Hun så seg rundt og fikk øye på Emortale, Cahtrozar og Rosalina. De var også fanget her. Kanskje Emortale eller Cahtrozar viste hva menneskene skulle gjøre. "H-Hva kommer de til å gjøre med oss?" spurte hun forsiktig mens hun skalv.

Rosalina åpnet øynene og satte seg opp, før hun sperret øynene helt opp. Hun begynte å klynke uavbrutt og presset snuten ut mellom sprinkelene, og hun la ørene bakover. Hun knurret lavt og nervøst og stirret skrekkslagent på de andre. Hun satte i gang med å klynke igjen og strapte mot sprinkene med potene. Pupillene hennes trakk seg sammen og hun fikk en panisk tone i klynkingen.

Amehreda satt i hjørnet av buret med senket hode mens hun stirret sinnsykt ut mellom metallsprinklene i buret og snerret høyt. Tennene hennes var blottet og pupillene hennes som var små til vanlig, var nesten usynlige nå. Hun utstøtte et mørkt, hest bjeff. "Jeg aner ikke." hveste hun og strøk ørene latt bakover.

Cahtrozar trakk på skuldrene og snerret lavt. Hvordan skulle han vite det, uansett? Mennesker kunne finne på så mye at den var utenfor hva han kunne komme på. Han prøvde nok en gang å stange hornene mot metallstengene, men det var rett og slett umulig. Han snøftet høyt og stakk snuten ut mellom to stenger og bjeffet høyt og buldrende, men det eneste han fikk som svar var at noen av menneskene ropte noe han ikke forstod. Han stirret utover. De stod på hestekjerra menneskene hadde med seg. Ørene hans, som hadde vært presset bakover, spisset seg straks da han hørte den paniske klynkingen og kloringen fra Rosalina. Han trakk snuten inn og så på henne, før han bøyde ned hodet og dultet borti snuten hennes med sin egen, selvom de var i hvert sitt bur. ''Ro deg ned. Vi skal komme oss vekk herfra.'' sa han uten å møte blikket hennes, før han rettet seg opp igjen og stirret ut.

Rosalina svelget og så på Cahtrozar og prøvde å smile, men det ble bare en grimase. Hun prøvde å roe seg ned. Hun hadde aldri vært fanget, og ikke så fanget som dette. Hun presset seg sammen i det ene hjørnet, lengst fra menneskene og stirret skrekkslagent ut av buret med en skjelvende kropp. Sakte begynte pelsen å bli mørkere under øynene hennes, og en tåre rant nedover det ene kinnet hennes og lagde en mørk, tynn stripe.

Amehreda prøvde å ta seg sammen, og endte bare opp med å stirre helt forvirra ut av buret. Hun skrapte med den ene poten mot bunnen av buret, men det hjalp ingenting i det hele tatt.