In the hotness of a desert (R)

Emortale svelget anspendt igjen og dirret svakt som hun hadde gjort en liten stund nå. "D-det våger de ikke.." sa hun med en hes, og redd tone. Man kunne høre at hun var redd og trist. Og på grunn av dette. Aldri i livet om hun skulle bli tvunget til noe så forferdelig som det. Hun ønsket ikke valper akkurat nå. Som de ganske fleste, så gjorde hun jo det en eller annen gang. Men... Ikke i denne situasjonen eller på dette stedet. I allefall ikke..
Hun la seg ustødig ned og sukket tungt men lavt. Menneskene var grusomme. Rett og slett. Og nå tenkte hun bare enda mer på de grufulle, morderiske beistene av noen hunder.

Elya fikk vidopne øyne og skakket svakt på hodet. Mennesker, det var det værst man kunne rote seg opp i. Det hadde hun vist lenge nå, men hun viste ikke at de kunne gå så langt at de kunne tvinge andre ulver for å få avl! Nå syntes hun virkelig kjempesynd i Emortale og Rosalina. For begge to hadde jo svært vakker pels og ja... Nei, dette kunne bare ikke skje! Helst ikke siden det var de fæle hundene! Elya, Amehreda og Cahtrozar måtte holde menneskene unna, eller noe lignende... De kunne jo bare ikke la menneskene ta de to hunnulvene!

Amehreda stønnet temmelig surt og nikket. "Hvor patetisk går det an å bli? Om de skulle fått noe vellykket i det hele tatt burde de hatt noen andre hannulver som faktisk... Ville bli med på dette uten tvang." sa hun med forakt i den hese stemmen. Hun ristet på hodet og lente seg til siden, inntil sprinklene på buret nok en gang.

Rosalina begynte å bli mørk i pelsen under de tårefylte øynene hennes igjen. Hun lot være å begynne å gråte igjen, men hun var så svak. Men hun ville ikke bli tvunget til dette, hun nektet, men det hjalp ikke nå som det gjaldt menneskene. Hun la seg ned på magen igjen med den ene poten over snuten. Det var så grusomt og... ekkelt på samme tid. Hun ble kvalm av tanken.

''De våger.'' knurret Cahtrozar mot Emortale- Ikke direkte mot henne, knurringen bare understreket sinnet hans. Han fnyste lavt, før han begynte å gnage smålig på metallstenglene, uten at det selvsagt ville hjelpe noe. Dette hadde gått altfor langt.

Rosalina trakk hodet opp slik at labben hennes landet på gulvet med et dempet dump. Hun la hodet ned igjen, denne gangen med snuten ut av sprinklene, og hun følte nesten at hun ville få panikk om hun kjente lukten av noen hunder...Eller beist. Hun sukket skjelvende og la bakbeina sine, som hun forresten hadde ligget til siden, under seg, med halen tett inntil hennes venstre bein. Og hva skulle hun gjøre om hun ikke klarte å unngå at hun fikk unger? Hun selv har ikke et hjerte til å slutte å ta vare på sin egne unger, uansett hvordan de hadde sett ut. Hun er tross alt oppfostret i Ama Sedusas flokk, hvor man like så godt blir ekstremt glad i valper. Ama Sedusa... Hun savnet flokken som hun var blitt... vel, blitt adoptert til. Hun blunket og kremtet lavt for å komme ut av all tenkingen. Hun hadde selvfølgelig drømt seg bort. Èn siste tanke trengte seg inn i hodet hennes før hun trakk snuten ut av sprinklene og så opp på de andre- Hun visste ennå ikke om hun hadde sterkt morsinstinkt.

Amehreda fnyste og ristet på hodet og halsen, før hun reiste seg og ristet like så godt hele kroppen. Nå ville hun mer ut en før. Hun ble i alle fall sur om menneskene dro med seg de beistene av noen bikkjer inn hit, istedet for å gjøre det et annet sted. Hun tenkte seg om. Hun var kanskje selvopptatt på et vis, men det var ikke stort de kunne jgøre. Menneskene hadde mye makt, og de misbrukte den.

Cahtrozar reiste seg straks opp og stilte seg forann porten til døren da stalldøren ble åpnet. Inn kom noen menn, men han kunne høre og lukte noen hunder av noen beist like vet. Han hevet hodet og snerret hyt mot dem, men det virket nesten som om de var vandt med det, for de reagerte ikke med annet enn å kaste han et blikk. De stod kun 1 meter unna burporten og snakket på språket ingen av ulvene skjønte noe av, mens Cahtrozar stod vendt mot stalldøren og stirret ut på noen hunder der ute- som han trodde, de hadde fler. Disse hundene var ikke de som hadde kjempet så mye. Da hadde lengre snuter, smålig større ører og lengre pels, men de så likevel ikke ut som ulver i det hele tatt. Han snerret høyt mot dem, før han snudde på hodet og så over Emortale og Rosalina. ''Jeg tror det er hundene, de som står der ute..'' sa han lavt og senket blikket, før han hevet hodet igjen og så på hundene.

Emortale stivnet till mens hun stirret på hundene og mennene som nå hadde kommet. Pupillene hennes smalnet seg før hun senket hodet og stirret opp på dem før hun prøvde å knurre svakt. Hun så på Cahtrozar før hun nikket svakt og kastet et skrekkslagent blikk over på Rosalina. "Å nei.." sa hun lavt mens hun holdt igjen et hikst. Kunne de klare å vri seg ut av dette, mon tro? Hun ville virkelig ikke. Emortale kjente hjertet dunke i brystet hennes før hun så på hunde-beistene igjen.

Rosalina klynket og fòr raskt opp på fire bein. Hun rygget med et lavt hikst ettersom hundene var så nærme. Hun presset kroppen sin sakte mot veggen- Eller døråpningen til buret hvor slossingen hadde foregått. Hun gjorde et forsøk på å snerre høyere og skumlere mot hundene, for å vise at hun absolutt ikke var med på noe som helst av dette. Det lød ikke særlig truende, bare som en høyere snerring enn den hun hadde fra før- Og fremdeles pinglete. Dessuten skalv den litt.

Amehreda hevet et øyebryn og lot blikket gli over hundene. Det skulle da ikke være noe problem å få hindret de i å komme inn hit for å hente Rosalina og Emortale.... Og om de var så dumme at de tok hundene med inn hit for å gjøre det, så kunne de vel bare få vekk hundene- De hadde jo ikke vært i noen slosskamper, hun hadde jo aldri sett dem før.

Mennene som snakket ble litt stille av uroligheten til ulvene, men så ropte de noe ut, og to menn dro 3 av hundene inn. Cahtrozar bjeffet høyt og buldrende mot dem, hoppet opp på bakbena og lente seg mot metallstenglene med potene. Dette var så langt menneskene ville få lov til å gå- nei, de skulle ikke en gang få lov til å gjøre dette. Utnytte skapninger på denne måten. Han så intet annet enn hat og ville så gjerne rive de stygge hundene i fillebiter, men han klarte kun å klore en som kom litt for nærme buret over øyet så den klynket lavt og trakk seg unna. ''Vi må få ut de aggressive...'' sa en av mennene. Cahtrozar visste allerede hva de planla - enten å ta ut Emortale og Rosalina, men det ville bli vanskelig for dem, og de ville enten dø i forsøket eller bli skadet. Ellers var det å dra ut han selv, Amehreda og Elya, noe som heller ikke ville bli lett. Det var ikke noen normale, lydige hunder de holdt på med her, og det burde de forstå.

Amehreda snerret høyt og skingrende mot hundene som kom for nærme. Hun stakk snute utenfor og bjeffet høyt, før hun trakk seg surt inn igjen. Hun nektet å la dette skje, verken med seg selv eller de andre.

Rosalina bjeffet på den samme måten som alltid, og lite truende. Hun trakk seg lenger unna, eller, hun prøvde å trekke seg lenger unna, men resulterte bare i å bli presset enda hardere inntil veggen. "Aldri i livet om jeg skal bære valper med de... beistene." hvisket hun og snerret igjen.

Emortale knurret lavt mot mennene og de monstrene av noen hundebeist før hun bjeffet lavt et par ganger og så seg raskt rundt etter en utvei. Men selvfølgelig var det ikke det, om hun hadde tenkt litt til. Men det var alltid slik at når hun ble redd eller truet, fikk hun nærmest helt panikk og fokuserte bare å komme seg ut. Hun snudde seg og klorte svakt på burveggen før hun sukket og senket hodet nok en gang og fulgte nøye med på hundene med store, redde øyne.

Cahtrozar gled ned på fire ben igjen, men straks en av hundebeistene kom altfor nærme, bet han hardt tak i snuten dens. Den klynket høyt, og han kjente blodet i munnen, men han slapp ikke fik en av mennene slo han på snuten med en pinne. Han snerret høyt mot mennene og trakk seg litt tilbake mens han sleiket vekk blodet fra munnen. En av mennene åpnet porten til buret så vidt, og han kunne se hvor ivirige de forbannede misfostrene av noen hunder ble. Han spratt bort til metallstenglene igjen og bjeffet og snerret høyt slik at de trakk seg unna.

Amehreda hoppet fremfor porten mens hun snerret høyt med blottede tenner. Hun visste at hun satte seg selv i en risiko nå, men menneskene ville vel ikke la hundene gjøre henne gravid. Det var Rosalina og Emortale de var ute etter. Hun hevet halen og stirret rett inn i øynene på den nærmeste hunden.

Rosalina klynket da hundene begynte å bli ivrige. Hun presset seg lenger inn mot veggen og svelget gjentatte ganger i et forsøk på å bli rolig. Noe som ikke funket. Hun begynte nesten å gråte da hun så de andre beskytte henne og Emortale, ettersom hun blank av tårer i øynene allerede nå. "Vekk, vekk..." Hun våget ikke å si noe. Bare tenke.

Emortale snerret mot hundene, men som alltid var det lavt. Hun bjeffet nok en gang før hun så på de andre som prøvde å forsvare henne og Rosalina. Hun svelget og så ned før hun sukket og snudde seg mens hun forsøkte nok en gang å klore opp burveggene. Noe som hun ikke ville ha lykkes med uansett. Hun klynket lavt før hun snudde seg og lente ørene bakover. Om dette bare aldri hadde skjedd. Hun var jo selvfølgelig takknemmelig for at hun hadde møtt de andre, elelrs ville hun jo ha gått rundt og dødd, nærmest. Men hvorfor akkurat dem? Hvorfor var det dem som ble fanget.

Mennene nølte litt, men så kom en av dem inn slo både Cahtrozar, Elya og Amehreda i hodet med en trestokk, og før Cahtrozar rakk å reagere ble både Emortale og Rosalina dratt rett ut av buret. Han bjeffet høyt etter dem og bet tak i armen til mannen, men det endte bare opp med at han fikk enda et slag i hodet. Han presset seg mot døra med snuten gjennom åpningen, men begge mennene dyttet tilbake, så til slutt fikk de igjen porten. Mennene med hundene holdt de godt fast selvom de prøvde å dra seg mot Emortale og Rosalina, og Cahtrozar ble rett og slett kvalm av å se på. De måtte finne på noe før det ble for sent! Mennene som holdt Emortale og Rosalina dro dem lengre unna buret, for så å knyte tau rundt halsene deres som de festet til noen kroker i veggen.

Rosalina klynket i et sett og vred seg rundt. Hun prøvde å komme seg unna tauet, men klarte det ikke. Så tok hun tak i den ene enden av tauet som var festet til veggen og begynte å gnage på det. Så ombestemte hun seg og snudde seg med halen mot veggen hvor kroken var festet, hvor hun fortsatte å gnage mens tårene hennes rant. De fikk henne ikke, aldri... Hun hikstet innimellom, men fortsatte å gnage. Hun var kvalm også. Det hjalp lite å tygge på tauet, Man så bare at det var litt slitt rundt der hun hadde bitt. Hun... Hun kunne ikke annet enn å finne seg i dette. Hun var utrolig kvalm, hun holdt faktisk på med å brekke seg. Hun sluttet å gnage og stirret på hannhundene med de blågrønne øynene sine. Hun blottet tennene, men lot være å snerre.

Amehreda stønnet da hun ble slått i hodet. Hun hoppet opp på burveggen med forpotene og så på Rosalina og Emortale, før hun snudde seg og stirret inn i veggen. Hun pustet ut og inn, før hun lukket øynene. Menneskene var grusomme, hun hadde ikke trodd at dette ville skje.

Menenne ledet to av hannhundene bort til Rosalina og Emortale, men da var det nok for Cahtrozar. Han stanget hardt inn mot døren, om og om igjen, mens han snerret, bjeffet og laget en lyd som minnet mere om et brøl enn et bjeff. Mennene dro hundene tilbake og gikk for å holde på døren, men til ingen nytte. Til slutt føyk låsen inn i veggen på andre siden, og etterfulgt av høye stønn og dunk ble de to mennene slengt inn i veggen. Cahtrozar fløy på dem, bet dem overalt, rev og slet helt til det ikke var noe mer motstand igjen i dem. De var døende, og han hadde ingen planer om å drepe dem fort. DE fikk ligge der og lide. Han snerret høyt mot de tre hannhundene, før han for rett inn i den med hornene først, og en høy knaselyd brøt utover stallen. Hunden falt til siden, og Cahtrozar fløy på den neste og stangen hornene rett inn i skallen dens, slik at den falt død om med et helt knust hode. De to andre mennene, de som enda ikke var skadet, klatret opp på gjerdene til båsene.

Emortale klynket høyt og snerret kort før hun ble revet ut av buret og som Rosalina, ble hun bundet fast i veggen. Hun stirret på hundemonsterene før hun presset seg hardt mot veggen og skrapet motene etter den i ren panikk. Aldri i livet. Det skulle ikke få skje. Hun snudde seg igjen og knurret lavt mot dem.

IM.....Men Emortale var jo knytt fast i en vegg. o.o

Rosalina klynket, eller, lagde en lyd som heller var en blanding av en klynk og et pip. Hun logret, men dro litt i tauet. Hun fortsatte å gnage på tauet, ikke like panisk denne gangen. Da hun fikk øye på blodet grøsset hun, men det fikk henne ikke til å stoppe. Hun så på Cahtrozar med beundring i øynene. At han klarte å gjøre dette, og at han faktisk gadd å redde dem- Etter det hun selv trodde, kunne han ha rømt når som helst, men han ble her for det. Hun begynte nesten å gråte på nytt.

Amehreda gliste sinnsykt og hoppet ut av buret. Frihet. Hun bjeffet høyt av ren glede. Hun stoppet opp og snudde seg, og hun fikk øye på mennene som klatret opp på gjerdene til båsene. Hun hoppet opp på gjerdet med forbeina og fikk akkurat tak i det ene beinet til en av mennene. Hun rev hardt i det gjentatte ganger, så til slutt datt han ned på det harde gulvet med et knas. Hun stod og så på alle de døde hundene, før hun så på Rosalina og Emortale. Hun hoppet bort til Emorè og bet over tauet hennes.

IM: ..Taha oi det stemmer. Det forandrer jo en god del av det jeg skrev >u< skal endre nå.

Emortale bykset til siden da Amehreda bet over tauet hennes slik at hun kom seg løs. Hun nikket dypt og så på henne før hun svelget svakt "Takk" Hun prøvde å smile svakt og ville gjerne ha gjort det som et takk, men ikke i den situasjonen de var i nå. Hun snudde seg nok en gang og så skremt og forraktelig på mennene før hun så på Cahtrozar og skakket svakt på hodet. Det virket faktsik som om de kunne ha en sjangse til å rømme nå. Om.. hun tenkte rett selvsagt.

Cahtrozar rygget bakover med hodet bøyd, samtidig som at han stirret på den siste levende mannen. Han snerret høyt, før han gjorde et høyt byks og føk rett opp på mannen og bet han i pulsåren. Han slang han ned med hodet først i bakken, før han angrep den aller siste levende, en av hundene. Han hoppet opp på nakken dens og bet den bak ørene, før så å rive den ned i bakken og stange hornene inn i hodet dens. Han fnyste og sleiket vekk blod fra munnen sin, før han snudde seg mot Rosalina og dro i tauet slik at det røyk, men hun kom ikke til skade. Han stirret mot utgangen og forsikret seg om at det ikke kom noen, så bet han tak i festet rundt halsen hennes og løsnet det opp, og dro tauet av.

Rosalina smilte svakt mot Cahtrozar. "Mange takk." sa hun, men det kom istedet ut i en form av hvisking istedet. Hun trakk puste dirrende etter alt oppstyret og så seg rundt. Det var grusomt her akkurat nå, selvom det tross alt var menneskene som hadde skapt dette. Det var deres feil. Hun vendte blikke mot utgangen og stivnet til. De var... fri. Halen hennes viftet sakte fra side til side, og hun så på de andre.

Amehreda smilte bredt til Emortale og viftet med halen mens hun la hodet på skakke og lukket øynene. "Bare hyggelig." svarte hun og lo lavt. "Nå har vi muligheten til å dra, før noen kommer." sa hun raskt og så ut av den åpne utgangen.

Emortale nikket raskt mot Amehreda før hun så på de andre igjen og så på mannen som hadde blitt slengt ned i bakken av Cahtrozar. Hun lente ørene bakover og svelgt nok en gang før hun dirret og så på hundebeistene. De fortjente virkelig all den skaden de ble påført. Hun hevet blikket og så ventende på de andre og hva de skulle gjøre. I mellomtiden så hun seg raskt rundt før hun tok noen raske korte steg bakover.

Cahtrozar så på Amehreda og nikket, og begynte å gå mot utgangen. Men typisk nok, da Cahtrozar skulle til å skyve opp døren enda mer, kom det noen andre menn, blandt annet noen fra vognen, med noen store beist av noen slåsskjempehunder. Cahtrozar snerret høyt mot dem og trakk seg litt tilbake. ''Følg meg!'' sa han høyt nok til at alle de andre ulvene hørte han, før han bråsnudde og løp rundt båsene med hestene, dyttet hardt til den andre stalldøren med hornene så de kom ut i gatene. Noen hunder løp mot dem, og Cahtrozar mottok den første med å bøye hodet ned så hunden stanget seg selv rett inn i hornene så skallen dens ble knust. Han rygget bakover. Det var mange av dem, både mennesker og hunder. Han snerret høyt, før han fløy på en hund og dro ut øynene dens, hvisket noen ord, og plutselig falt hunden sammen, mens de andre hundene begynte å oppføre seg merkelig og så seg forvirret rundt- enten som om de var blitt blinde, eller som om de så noe eller følte et nervær av en som ikke var der. Nettop det var det, for Cahtrozar kontrollerte sjele til de to døde ulvene. Han sa noen ord på Quatzel'Atlenes språk, og plutselig begynte to andre hunder å vri seg i smerte da de andre sjelene prøvde å trengte seg inn i dem- men det var ikke plass nok. Det endte opp med at hundene falt døde sammen. Cahtrozar rygget bakover mens han kontrollerte de nå 4 sjelene til å trenge seg inn på menneskene - 3 av dem falt døde om, mens en av dem fikk et villt uttrykk, flekket tenner og snerret mot alt og alle.