In the hotness of a desert (R)

Rosalina klynket og prøvde å ikke syntes i alt kaoset. Det var skummelt å se på. Hun senket hodet og bøyde bene mens hun så ned i bakken. Alt var nesten bra, helt til nå. Plutselig kom en annen hund og bet etter henne, så hun la ørene bakenr og klynket før hun gjorde et forsøk på å klore den til sitt eget forsvar. Istedet fikk hun strøket hunden over øynene, og så begynte den å virre rundt, blind. Rosalina skalv og så ned i bakken igjen med ørene strøket bakover. Hun la seg halvveis ned, klar til å løpe igjen.

Amehreda snerret og hvisket lavt noen ord som ikke hørtes i kaoset. To av menneskene falt døde om ned på bakken, kvalt av en forbannelse. Hun så seg rundt, og det var mennesker og hunder på alle kanter. Men det var ikke snakk om at de skulle bli fanget igjen, aldri. Hun snerret og tok livet av enda en hund, før hun trakk seg tilbake og stirret på alle sammen som omringet dem.

Emortale stirret på mennesket før hun gispet høyt men kort før hun så bort igjen. Hun så seg raskt rundt med blikket mens hun passet på så hun ikke skulle bli overfalt av en ny hund. Hun myste og skakket på hodet før hun hørte Cahtrozar. Hun snudde seg raskt mot ham med ørene spisset før hun gikk raskt og stjålent bort til de andre. Hun så på Rosalina før hun svelget og lukket øynene svakt igjen for å slippe å se på menneskene og de blodige beistene av noen hunder.

Cahtrozar fortsatte å styre sjelene til å trenge seg inn i kroppene til de siste, og til slutt var det kun to ville mennesker igjen som hadde begynt å slåss med hverandre. Han løp mot dem, krøsjet hornene inn i skallen til en av dem, for så o slenge den andre inn i kanten av en vegg så ryggraden hans knakk. Han sleiket vekk blod fra munnen, før han trakk seg tilbake og stirret på alle menneskene som tittet ut fra vinduer. Noen kvinner gråt, antakeligvis var det fruene til noen av de som var drept...som nå altså var blitt enker. Han gliste stort og morderisk, åpnet munnen og lo ondt, og menneskene trakk seg unna av latteren. ''La oss dra.'' sa han og snudde seg mot de andre, og begynte å tusle videre.

im:AH SHIT! Jeg gikk glipp av mye D: Sorry folkens ><"

Elya fulgte på de andre. I det siste hadde hun ikke fulgt så godt med på hva de andre gjorde, og hun følte seg skamfull over det. Hun hatet seg selv for å ikke ha hjulpet til. Hun sukket mens hun gikk bortover. Halen hennes hang rett ned og ørene lå trist bakover, for å si det sånn. Så sakmfull, så svak, så uoppmerksom! Det var hun! En skam for hele flokket. Hun følte det sånn i allefall. Hun så bort på Emortale og Rosalina med ett trist og forsiktig blikk før hun snudde hodet fram igjen og hevet det litt.

IM...Rollespillet er ikke slutt enda, altså. o_o''

IM: Ops .. du har rett så jeg tror jeg bare søren meg får skrive, ah sorry + skal ut å hjelpe foreldrene mine med noe snart også så.. ja. >u< .... *holde seg fo munnen for ikke å skravle mere om uinteressante saker. >_<*

Emortale stirret skrekkslagent på de blodige menneskene før hun svelget og så på Elya, før hun flyttet et oppmerksomt blikk over på Cahtrozar. Hun nikket raskt før hun spisset ørene men senket dem igjen da hun labbet etter ham. Hadde de virkelig klart å rømme helt nå? Halen hennes veivet svakt frem og tilbake før hun svelget anspendt nok en gang men smilte svakt, før smilet forsvant igjen. Hun så tilbake på mennene inne i mellom i sideblikket mens hun fortsatte i samme tempo etter dem. Menneskene kunne bare våge å finne på noe mer grusomt nå..

IM: Lite, søren..

Rosalina tasset stille og lydløst etter Cahtrozar mens hun så trist på kvinnene som gråt. Hun sukket såvidt og fortsatte å trippe avgårde. Akkurat nå var det eneste hun ville å dra vekk herfra, men allikevel så hadde hun medfølelse for alle andre... Nesten. Hun la ørene bakover og fortsatte å gå da hun oppdaget at hun nesten hadde stoppet opp.
Amehreda fnyste og ristet på pelsen før hun gikk etter de andre uten å så på menneskene og likene rundt om dem.

Da de endelig var ganske langt unna landsbyen kunne Cahtrozar fortsatte høre skrik, rop og gråting- Kvinner som nå var blitt enker gråt over deres døde ektemenn, og deres barn gråt over deres døde fedre. Cahtrozar kunne ikke brydd seg mindre. Han hadde et bittelite smil om munnen. Han nøt det, til og med. Nøt å høre hvordan mennesker også kan lide så sterkt. De fortjente det alle sammen.

Emortale snudde sakte på hodet da hun hørte nye skrik og kvinner som gråt. Hun skakket svakt på hodet og så ned før hun kremtet og snudde seg på nytt. Hun så på Cahtrozar og Rosalina før hun smilte svakt fordi de visstnok endelig var frie. Så det så visst ut som om de hadde klart å komme seg i live ut av den store katastrofen, kanskje en litt egoistisk tanke på grunn av at de hadde skapt sorg og kaos blandt menneskene i landsbyen, tenkte hun, men de ... vel. Hun kunne ikke si at de forferdelige skapningene ikke fortjente det heller. Etter alt det de hadde gjort mot dem og andre uskyldige dyr. Hun så opp mot himmelen da hun plutselig begynte å tenke på det unge søskenparet som hadde kommet inn til dem den dagen de var der i stallen. Hun sukket svakt før hun så på de andre igjen.

Elya kunne høre menenskene gråte og skrike. Hun brydde seg ikke. Hun gadd faktisk ikke å snu seg en gang, men hun så noe i sideblikket bare. De fortjente det veldig godt, etter det de hadde gjort! Nå kunne bare likene bare ligge der, eller så kom menneskene til å gjøre noe med dem. Hun snudde hodet helt fram og vippet på ørene veivet halen sin i en sirkel igjen. Mennesker, noe hun aldri kom til å forstå seg på.

Cahtrozar stoppet opp, gjespet stort og strakte seg så lang han var. ''Skal vi finne et sted for natten?'' spurte han og så over de andre ulvene. De var nesten litt uvant å være fri som dette....og det gikk merkelig nok enklere enn forventet. Altså, selv kunne han når som helst ha rømt, men hele gruppen hadde han forventet et større kaos med.

Emortale ristet svakt på pelsen sin før hun spisset ørene mot Cahtrozar og nikket. "Det er nok lurt" sa hun og smilte svakt. Hun så på de andre igjen før hun strakk litt på halsen. Hun gjespet nesten lydløst, og det lille smilet forsvant, før hun så seg rundt. Det var nokså øde, egentlig. Veldig øde. Men de var jo trossalt i en ørken. Men alikevel burde de nok klare å finne ly for natten, håpet hun. Og hun hadde allerede glemt tanken på det unge søskenparet som de hadde møtt på for en stund siden, som hun hadde tenkt så fælt over i stad. Men de var vel bare å glemme, egentlig.. Det ga jo ikke særlig mye mening at hun skulle gå rundt å tenke på dem når hun ikke en gang kjente dem.
Hun så på de andre og ventet.

Rosalina strakk på de tynne benene sine for hvert steg hun tok, samtidig som hun spriket med tærne som hadde samme farge som den mørkeste fargen på pelsen hennes. Da Cahtrozar stoppet, etterfulgt av de andre, stoppet hun selv opp og gjespet. Hun lot de blå øynene gli over ulvene, før hun nikket trøtt og smilte svakt. Det var herlig å være fri fra de grusomme menneskene og de trange burene. Om hun ikke hadde vært så sliten, så ville hun nok danset av glede over sanddynene.
Amehreda stoppet å gå og strakk seg begge veier- Først fremover, så bakover. Hun kastet et blikk mot horisonten bak Cahtrozar, før hun nikket og stirret opp på himmelen. Det begynte å bli kaldt. Igjen. Som det alltid ble om kveldene og nettene her, etter det hun selv hadde erfart. Hun smilte før hun tråkket gjennom sanden med flygende skritt slik at den virvlet opp. Grunnen til at hun gikk fremover, var for å komme nærmere de andre ettersom hun hadde ligget litt etter.

Elya nikket fort og så seg rundt. Hun var virkelig trett nå, det var jo sikkert de andre også da. Hun så fort på de andre uvlene, og hun hadde vist rett i at de andre også var trette. Hun slo halen først i en sirkel på sin høyre side, for så å gjøre det samme på sin venstre side før hun lot den henge rett ned. Hun lukket øynene litt og kjente en ytterst svak vind komme mot dem og rev forsiktig i pelsene deres. Ørene hennes vippet litt bakover da hun gjespet, nesten helt lydløst. Bare en liten svak lyd kom ut. Da hun opnet de lyseblå aktige øynene hennes, så hun på de andre ulvene igjen, for så å se seg rundt etter ett sted de kunne holde til ved.

IM:............Når jeg tenker meg om, kanskje vi bare burde avslutte her. Det er kjedelig allerede. 8'D

IM: Jo, ja 8'D Agreed~

IM: Ha ha, jeg er enig. Jaja... :'3

im:Greit for meg XD